IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

BOK

Livsnytere, foren dere?

tredjevenstre.jpg

Det er gledelig at miljøet rundt Sosialistisk Ungdom og Rød Ungdom diskuterer sosialisme. I «Det tredje venstre» vil forfatterne bidra til en ny venstreside med utgangspunkt i oppblomstringa av de nye bevegelsene etter Seattle. Men de hopper over vanskelige, men viktige spørsmål.

linje

Publisert: 01.12.2004

Magnus E. Marsdal og Bendik Wold:
Det tredje venstre. For en radikal individualisme
Forlaget Oktober 2004

Seattle-opprøret var et skifte. Det markerte slutten på ti år hvor høyresida var ideologisk på offensiven etter murens fall. Det markerte en begynnelse på en ny motstand mot kapitalisme og imperialisme. Seattle markerte en ny optimisme når en rekke grupper fant sammen i kampen mot én felles fiende.

Bendik Wold og Magnus Marsdal - med bakgrunn fra SU og RU - tar i denne boka utgangspunkt i det skiftet Seattle representerte og plasserer seg og det tredje venstre i den nye bevegelsen. De ønsker å bidra til et nytt venstre uten de bindinger «gamle» venstrepartier har til fordums idealstater eller disses mangelfulle motstand mot nyliberalisme.

Framfor alt ønsker de å plassere individualisme sentralt i det nye venstre. De mener det gamle venstre har ignorert eller undervurdert individualismen og latt høyresida få monopol på begrepet, selv om nyliberalismen undergraver en virkelig mulighet for frigjøring av individet og selvutvikling.

Så langt så godt. Forfatterne skal ha honnør for å se muligheter for å skape en ny venstreside i den nye bevegelsen, å ta avstand fra en del svakheter ved den gamle venstresida, og å se demokrati og menneskelig frigjøring som sentralt for sosialisme.

Men likevel, det er mange problematiske sider ved deres argumentasjon og flere sentrale spørsmål for sosialister og for bevegelsen i dag som regelrett unngås.

Store deler av boka går med til å beskrive det de kaller den borgerlige individualismens treenighet av nyliberalisme, postmodernisme og underholdningsindustri.

Nyliberalismens framvekst tenderer i stor grad til å bli forklart med ideenes framvekst - der noen tenkere (eller think-tanks) satte dagsorden på et ideologisk plan og så fikk vi liberalistisk frislepp av markedet og nedbygging av velferden. Beskrivelsene av nyliberalismen knyttes i liten grad til kapitalismen og er i stor grad «allmenne» for mange i bevegelsen. De to revolusjonære sosialistene bruker i liten grad marxismen for å forklare utviklinga.

Ideer er viktige, men at nyliberale ideer kunne få fotfeste i norske Arbeiderparti-regjeringer henger sammen med utviklinga i kapitalismen og med reformismens karakter.

Også i forhold til postmodernismen er forfatterne prega av idealisme. Det er igjen fokus på ideenes framvekst og disse forklares i liten grad ut fra sammenhengen de oppsto i. Nedgangen i klassekampen og venstresidas nederlag på 70-tallet er viktige for å forstå hvorfor postmodernistiske retninger kunne få så godt grep om akademiske og intellektuelle miljøer.

Også i kapitlet om underholdningsindustrien savnes viktige marxistiske bidrag. Forfatterne sparker til Frankfurterskolen, men man aner likevel noe av de statiske analyser og den moralisme Frankfurterskolen representerer. Gramscis forståelse av motsetningsfylt bevissthet ville bidratt til en forståelse av massemedias virkninger. Ikke minst er dette Gramsci-konseptet helt sentralt for å forstå reformismen og hvordan kampen for alternativer kan føres og vinnes.

Det er også pussig at de to sosialistene egentlig ikke kommer til Karl Marx før i siste del av boka, om individualisme og det tredje venstre.

Forfatterne skal ha ros for at de sier klart fra om at sosialisme må bety mer demokrati og at deres tredje venstre skal være noe annet enn ulike versjoner av sosialisme ovenfra.

Likevel aner man at de to mener at Stalins Sovjet og Maos Kina hadde noe med sosialisme å gjøre. Selv om begge disse regimene stod i grotesk motsetning til den klassiske marxismens betoning av at arbeideklassens frigjøring må være arbeiderklassen eget verk.

Marsdal og Wold bruker begrepet livsnytersosialisme: Sosialister må sette individet i fokus og understreke at bare sosialisme kan gi rom for full menneskelig utvikling for alle.

Hvis du ikke kan nyte livet under sosialismen er det ikke sosialisme, kan vi kanskje si. Men mer avgjørende er det om det er arbeiderkontroll eller ei. Det synes som om de må sette «livsnyter-» foran sosialisme slik noen sier de er tilhengere av demokratisk sosialisme. Udemokratisk sosialisme er en selvmotsigelse.

Jeg antar at livsnyter-sosialismen stammer fra den tradisjon de begge kommer fra, der stat=sosialisme.

Begrepet «tredje venstre» har de tatt fra den russiske akademikeren og sosialisten Boris Kagarlitsky. De bruker ham for å si at de nye bevegelsene representerer middelklassens opprør og sier at det er «Det tredje venstres historiske oppgave å bygge alliansen mellom den moderne middelklassen og den organiserte arbeiderklassen.»

På tross av at de bruker mye tid på å kritisere ulike nyliberale og postmodernistiske kvasianalyser mener jeg de adopterer en del av disse litt for kjapt. De tenderer til å si at det er ikke så viktig å ha klare begreper om klasse - selv om de bruker mye plass på å diskutere mange andre spørsmål.

Poenget med klasseanalyse er ikke å sette enkeltpersoner i bås, men å forstå hvordan samfunnet henger sammen for å forandre det. At arbeiderklassen internasjonalt er større enn noensinne og at den vestlige arbeiderklassen har gjennomgått store endringer de siste tredve åra er ikke gjenstand for noen analyse. I stedet kjøper man den mest lettvinte sosiologiens ide om den store middelklassen.

Hvordan vi kommer oss til livsnytersosialismen gir de oss ingen ide om. I det hele tatt er det mye uavklart i denne boka. To helt sentrale spørsmål for bevegelsen er ikke gjenstand for drøfting i det hele tatt.

Hvordan bevegelsen skal forholde seg til staten er en viktig diskusjon i den antikapitalistiske bevegelsen internasjonalt. Er staten en alliert som kan kontrollere kapitalen og gjøre systemet mer menneskelig, slik reformismen ser det? Eller kan vi, som autonome teoretikere hevder, unngå staten og forandre verden uten å ta makta? Eller må vi konfrontere staten og ta kontroll gjennom en revolusjon?

Dette svarer ikke boka på.Hvilke motkrefter den antikapitalistiske bevegelsen møter og vil møte er kun et tema på ideologisk nivå (beskyldningene vi møter).

Kanskje mer alvorlig er at de prekære spørsmålene om krig og imperialisme heller ikke tas opp.Forholdet mellom kapitalisme og krig, mellom økonomisk og militær imperialisme forbigås i stillhet. Det er foruroligende at det tredje venstre ignorerer dette avgjørende og dagsaktuelle spørsmål. En ny venstreside som ikke forholder seg til imperialisme og krig vil være lite verdt.

Det samme skjedde da de to forfatternes organisasjoner organiserte konferansen Manifest i oktober 2002. Et år etter 11/9 og Afghanistankrigen - og midt under Bush-regimets opptrapping til Irak-krigen - var det ikke ett eneste møte om imperialisme og krig under Manifest-konferansen (som de lovpriser).

De setter 15. februar 2003 inn i bølgen av protester siden Seattle, men nevner ikke at 15. februar-initiativet ble tatt under ESF i Firenze i november 2002. Ei heller nevner de de politiske kampene som foregikk i bevegelsen for å få dette til.

Det er ikke ofte det gis ut nye norske bøker om sosialisme. Forfatterne skal ha honnør for å - på optimistisk vis - sette sosialisme på dagsorden. Men å sette sosialisme på dagsorden er ikke nok.

Sosialister må også på kameratslig vis kjempe for handlingsalternativer, kunne svare på de sentrale spørsmål bevegelsen står overfor og forsøke å gi ledelse.

Fem år etter Seattle er det ikke nok å feire pluralisme, vi må også kunne si noe om veien framover.

Jon W. Sandven


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.