IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

BØKER

De gode mot de onde

Presidentvalgkampen som pågår i USA framstilles ofte nærmest som «de gode» Demokratenes kamp mot «de onde» Republikanerne. Vi blir bedt om å håpe på en seier for John Kerry fordi han er et «mindre onde» enn George Bush.

linje

Publisert: 25.10.2004

Alexander Cockburn & Jeffrey St. Clair (red.)
Dime’s Worth of Difference: Beyond the Lesser of Two Evils
Counterpunch, AK Press 2004

Jonathan Neale
What’s Wrong With America? How the Rich and Powerful Have Changed America and Now Want to Change the World
Vision Paperbacks 2004

George W. Bush er utvilsomt verdens mest forhatte mann, og venstresida i USA mobiliserte stort i New York under Republikanernes nominasjonsmøte. Parolen «We Say No to the Bush Agenda» ledet an. Men vil det være bedre med John Kerry som president?

To nye bøker avviser dette. Counterpunch-redaktørene Alexander Cockburn og Jeffrey St. Clair har redigert boka Dime’s Worth of Difference hvor det argumenteres for hvor like de to største amerikanske partiene og deres kandidater egentlig er. Jonathan Neale har skrevet What’s Wrong With America, som analyserer hvor amerikansk kapitalisme står i dag.

Det er vel ikke så mye at folk virkelig har tro på Kerry. Cockburn skriver:

«De minimale forhåpningene Kerrys tilhengere hadde til ham ble stadig mer slående i løpet av 2004. […] Kerry skuffet metodisk den ene liberale kretsen etter den andre, måned for måned. I april var det fagbevegelsen, etter kandidatens formaninger om at det viktigste var budsjettbalansen. I mai og igjen i juni var det kvinner, da han bekreftet at han delte antiabort-lobbyens syn på unnfangelsen som begynnelsen på livet, og at han var forberedt på å nominere abortmotstandere til Høyesterett. I juni var det krigsmotstandere, som Kerry lovte fire nye år med okkupasjon av Irak.»

Krigspartier

Det forestående valget i USA er ikke et valg mellom et krigsparti og et fredsparti. Det er ikke et valg mellom et parti for de rike og et for de fattige, eller et rasistisk parti mot et antirasistisk parti. Det er et valg mellom to kapitalistiske krigspartier – som begge er fiender av undertrykte grupper i og utenfor USA. Forskjellen på partiene har aldri vært noe annet enn en forskjell i form snarere enn innhold. Mest tydelig er dette i utenrikspolitikken. Forskjellen på Bush og Kerry er spørsmålet om hvor mange land de vil involvere for å styrke USAs makt internasjonalt. I innenrikspolitikken har både republikanske og demokratiske politikere gått sammen om å angripe det lille som fantes av offentlig velferd og reguleringer de siste 30 åra.

Det er bare styrkeforholdet i kampen mellom klassene som kan forklare hvordan reformer blir innført eller fjernet – i USA som i resten av verden. Det er umulig å forklare hvorfor ulike presidenter har handlet som de har gjort ved bare å se på hva de har sagt eller ved å studere partiprogrammene deres. Hvis du lager en målestokk på hvor liberal en amerikansk president har vært ut fra hvilke reformer vedkommende har gjennomført, blir resultatet faktisk at erke-reaksjonære Richard Nixon kommer ut som den mest liberale presidenten i etterkrigstida.

Borgerrettigheter, arbeiderrettigheter og miljøstandarder ble utvidet og forbedret på en måte som for eksempel Bill Clinton ikke kom i nærheten av. Under Nixon ble abortloven og «affirmative action» (positiv diskriminering for svarte) som virkemiddel godkjent av en høyesterett som var fylt opp med Nixon-utnevnte dommere. Nixon ble til og med tvunget til å innføre prisreguleringer i et forsøk på å begrense lønnsveksten. Organiserte arbeidere i en rekke sektorer (kull, stål, post) kjempet så militant og så lenge (i 1970-1971) at de fikk stor reallønnsvekst på tross av høy inflasjon.

Tiden var preget av kamp mot Vietnamkrigen og for borgerrettigheter, abortlov og bedre arbeidsvilkår. Først da denne bevegelsen begynte å bli svakere, kunne reformene angripes igjen. Så er spørsmålet: Hvorfor begynte prosessen med å fjerne reformene fra begynnelsen av etterkrigstida? Dette spørsmålet besvarer Jonathan Neale.

Verdens sterkeste stat?

Etter andre verdenskrig sto USA igjen som verdens sterkeste stat, økonomisk og militært. USAs andel av verdens samlede industriproduksjon var på sitt høyeste over femti prosent. I dag er den noe over tjue. Mens amerikanske industriselskaper tjente 25 cents for hver dollar de investerte etter verdenskrigen, tjente de bare 13 cents per investerte dollar på 1980-tallet. I 1957 var 74 av de 100 største selskapene i verden amerikanske. I 1972 var tallet 53.

Amerikanske kapitalister hadde mistet en god del av forspranget til konkurrentene. For å snu denne utviklinga måtte man angripe arbeiderklassens tilkjempede rettigheter. For å gjøre dette måtte man splitte solidariteten ulike grupper imellom. Historien om dette kan skrives uavhengig av hvilket parti presidenten tilhørte. Uansett ble arbeideres, kvinners og minoriteters rettigheter angrepet.

Jimmy Carter og Ronald Reagan satte i gang med en rekke tiltak for å få opp profittene. Denne økonomiske politikken er det vi kjenner som nyliberalisme, eller Washington-konsensusen – en økonomisk politikk som George Bush I og Bill Clinton holdt fram med. Fagforeningsknusing, selskapsfusjoner, arbeidsplassnedleggelser og flytting av fabrikker fra nordstatene til sørstatene eller utenlands, outsourcing av arbeidsoppgaver og krav om «fleksibilisering» skapte en arbeiderklasse som på 1990-tallet så helt annerledes ut enn 25 år tidligere.

Mye blir sagt i den amerikanske valgkampen i dag om hvor mange arbeidsplasser som ble skapt under Clinton. Men de fleste av disse var såkalte McJobs – usikre deltidsjobber med lave lønninger og usikre antall arbeidstimer fra uke til uke. Man fikk et massivt skifte fra jobber i industrien til jobber i servicesektoren. Antallet nye jobber i varehuskjeden Wal-Mart var flere enn de som ble nedlagt i bilindustrien.

Alternativet for tidligere vellønnede fagorganiserte ble uorganiserte arbeidsplasser med lave lønninger og ukurrante arbeidstider. Mens reallønna i resten av den industrialiserte verden steg fra 1973 til 2001, sank den i USA – og det året jobbet en amerikansk arbeider i gjennomsnitt en måned lenger i året enn i andre industrialiserte land.

Splitt...

For at offensiven skulle være vellykka måtte solidariteten ulike amerikanske grupper imellom fjernes. En av måtene dette skjedde på var ved fokusering på «lov og orden», en prosess som startet under Nixon. Under Reagans og Bushs «krig mot narkotika» og Clintons «three strikes»-politikk skjøt den fart.

Denne politikken medførte en massiv økning i straffer for narkotikaforbrytelser (dog mye mildere straffer for rike menneskers dop pulver-kokain enn den fattige personens crack-kokain).

Amerikanske fengsler ble fylt opp av fattige svarte mennesker – flere mennesker satt i amerikanske fengsler etter åtte år med Clinton enn noen gang under Reagan og Bush. I tillegg ble millioner av mennesker skjøvet ut i fattigdom av Clintons «velferdsreform», som fratok arbeidsløse penger og rettigheter, og som tvang folk på sosialstøtte ut i ubetalt arbeid.

Angrepet på abortloven kom under Bush den eldre. Etter hvert som høyesterettsdommere pensjonerte seg, fikk Reagan og Bush anledning til å utnevne mer konservative dommere. Bush utnevnte den dommeren som vippet en avstemning over på abortmotstandernes side. Men kvinnebevegelsen mobiliserte. Over en halv million demonstrerte i Washington for retten til abort. Neale forklarer: «Dommerne hadde sett kvinnene. De visste at retten til abort hadde blitt vunnet fordi titusener av kvinner […] hadde organisert illegale klinikker og opplysningskampanjer på 1960- og 1970-tallet. Størrelsen og stemninga i demonstrasjonen betydde at dersom retten gjorde abort ulovlig igjen ville det finnes en motstandsbevegelse så stor og bestemt at den ville ydmyke loven. Så retten gjorde hva massebevegelsen sa.»

På tross av dette var offensiven mot amerikanske arbeidere på 1980-tallet og 1900-tallet i store trekk vellykka. Likevel er den amerikanske økonomien i dag mindre i forhold til resten av verden enn ellers i etterkrigstida – omtrent på størrelse med det utvida EU i dag. En av grunnene er den massive pengebruken på militære utgifter.

og hersk

Den amerikanske utenrikspolitikken fra Carter fram til i dag har vært preget av to ting: Å åpne større deler av verden for amerikanske investeringer gjennom bruk av multilaterale institusjoner som IMF, Verdensbanken og WTO og å bruke militær makt for å tvinge gjennom denne politikken hvis noen skulle ha andre planer.

Vietnamsyndromet hemmet likevel USAs frie maktutfoldelse, på tross av det enorme militære forspranget landet hadde på resten av verden. Derfor ønsket kretsen rundt George W. Bush bruke 11. september til å skape rom for å handle militært med større styrke enn før.

Det viktige i denne sammenhengen er at noe av det samme sannsynligvis også ville skjedd med Al Gore som president. Husk at Clinton og Gore også var opptatt av Irak. Sanksjonene de presset gjennom i FN drepte langt flere enn okkupasjonen av Irak har gjort i dag. Kanskje ville de angrepet Irak etter 11. september, vi får aldri vite.

Men Clinton var villig til å sende soldater unilateralt inn i Haiti, og villig til å handle på tvers av FN da Nato gikk til krig mot Serbia. Bruddet med Folkeretten skjedde ikke først under Bush. Det skjedde under Clinton.

Kerry har da også gått klart ut og erklært at USA har en rett til å handle alene hvis det trengs. Han vil øke antallet amerikanske soldater med 40.000 for å ha større handlefrihet andre steder i verden enn Irak og Afghanistan. Han er minst like Israel-vennlig som Bush, han vil ha regimeskifte i Venezuela, har åpnet for angrep på Iran og vil være mer unilateral enn Bush i å presse Nord-Korea (Bush har valgt en strategi hvor han involverer seks land: Nord- og Sør-Korea, Kina, Japan, Russland og USA).

Kerry sa i tillegg i første valgdebatt i slutten av september at han vil være hardere mot motstandsbevegelsen i Irak: «Det jeg snakker om er å forandre dynamikken på bakken. Og du må gjøre det ved å begynne å la være å trekke deg ut av Fallujah og lignende steder og sende feil signaler til terroristene.» Vel, amerikanske styrker gikk inn i Fallujah for å knuse motstanden, men tapte slaget. Hva ville Kerry gjort?, jevna byen med jorda?

Nader-alternativet

Demokratene er altså ikke et alternativ for mer velferd i USA eller mer fred i verden. Men går det ikke an å håpe på at Bush taper? Vil ikke dette være en seier for bevegelsen?

Det er ingen tvil om at milliarder av mennesker vil glede seg dersom Bush taper valget. Men det er likevel problematisk for motstandsbevegelsen i USA og internasjonalt å håpe på Kerry. Det fins nemlig et reelt alternativ ved dette valget. Det er Ralph Nader – kandidaten som konsekvent har argumentert for å trekke soldatene ut av Irak og innføre velferdsreformer, for eksempel nasjonalisering av de private helseforetakene.

Ved valget i 2000 fikk Nader tre millioner stemmer (2,7 prosent) som De Grønnes presidentkandidat. I år får han sannsynligvis færre. Den amerikanske venstresida har ved hver korsvei unnlatt å bryte med Demokratene – under henvisning til at man må stemme på det minste ondet.

De Grønne har således i år valgt en «sikker stat-strategi», hvor de bare stiller liste i stater som er sikre for Kerry. Antikrigsbevegelsen har på det nærmeste lagt seg ned for å drive valgkamp for Kerry. Konsekvensen er at man – uansett om Bush eller Kerry vinner – vil stå tilbake med mindre aktivitet enn før valgkampen. Det er en strategi for demoralisering.

Den store amerikanske sosialisten og antikrigsaktivisten Eugene Debs sa en gang, da han ble spurt om man ikke burde stemme på det “minste ondet”: «Jeg vil heller stemme på noe jeg vil ha og ikke få det, enn å stemme på noe jeg ikke vil ha, og få det.» Poenget er at et onde er et onde uansett. Derfor burde linja på den amerikanske venstresida vært: «We Say No to the Bush Agenda, No Matter Who Kerry’s It Out».


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.