IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

irak_barn.jpg

pilAmerikansk "shock and awe" i Irak. Foto: aljazeera.net

Irak – et nytt Vietnam?

linje

Publisert: 25.10.2004

Den amerikanske eliten blir stadig mer desperat i forhold til krigen i Irak. Stadig flere politikere og skribenter sammenligner nå krigen med den i Vietnam. Senator Ted Kennedy sier for eksempel at Irak har blitt «Bushs Vietnam». Tidligere statssekretær og New York Times skribent Paul Krugman sier at Irak «ser verre ut enn Vietnam». President Bush har derimot uttalt at å nevne krigen i Vietnam i samme åndedrag som Irakkrigen er «upatriotisk». Problemene med okkupasjonen er likvel såpass omfattende at fakta ikke lar seg skjule. Dermed forsvinner heller ikke sammenligningene med Vietnam.

Vietnamsyndromet er kodeordet for gedigent prestisjetap og nederlag. Etter den katastrofale Vietnamkrigen holdt USA seg «avholdende» fra større krigsoperasjoner i en årrekke. Den ene presidenten etter den andre lovte underveis at krigen snart var over. Man «så et lys i enden av tunnellen». Men gang på gang undervurderte amerikanske strateger motstanden. Etter Tet-offensiven, der motstandsbevegelsen på åpen skjerm jaget amerikanerne fra skanse til skanse, ble det tydelig for mange at noe «lys» ikke var å se, og at amerikanere flest hadde blitt løyet for av sine egne ledere. Krigen førte til 60.000 døde amerikanske soldater og mange flere sårede. For ikke å glemme 2 millioner vietnamesere og en ødelagt region. Den bidro til økonomisk krise i USA.

To paralleller og en mulighet

To klare paralleller og en mulig parallell er verdt å fremheve mellom Vietnamkrigen og krigen i Irak. For det første var/er begge krigene betydningsfulle, de overskygget alle andre politiske spørsmål. For det andre var/er den folkelige motstanden stor – både i den okkuperte nasjonen, i USA og ellers i verden. Den tredje og mulige parallellen er at dersom USA pådrar seg et Iraksyndrom, som følge av et fatalt nederlag, vil det kunne vekke, ikke bare en ny venstreside, men en ny bølge av revolusjoner.

Når det gjelder første parallell, krigens betydning, fikk ekspresident Bill Clinton seg en lærepenge om dette nylig. Liggende i sykehussenga, etter et anfall av hjerteflimmer, appellerte han offentlig til presidentkandidat John Kerry: «Snakk mindre om Vietnam, og mer om helsepleie.» Mindre enn 48 timer senere ble 7 US marines sprengt i filler utenfor Fallujah. Så mye for å skifte tema i valgkampen.

Vanligvis pleier utenrikspolitikk å være et sekundært spørsmål i løpet av amerikanske valgkamper. Denne gangen viste derimot Irak-krigen seg å være det viktigste spørsmålet ved siden av terror. Spørsmålet om økonomi ble skjøvet ned på tredjeplass. Irakkrigen er ikke en lokal krig i Midtøsten, men vikler seg inn i alle mulige andre politiske spørsmål – forholdet mellom USA og EU, NATOs rolle, FNs legitimitet, USAs styrke i Midtøsten, Israels styrke i Midtøsten, USAs evne til å undertrykke radikale bevegelser i Latin-amerika, USAs mulighet til å angripe Iran og Nord-Korea og USAs evne til å tvinge gjennom sine handelsregler i IMF, Verdensbanken og WTO. I tillegg fører krigsutgiftene til at folk i USA og i Storbritannia blir bedt om å akseptere velferdskutt for å finansiere krigføringen. Det siste punktet viser at krig og globalisme ikke står i motsetning til hverandre. Krig er tvert om det væpnede uttrykket for globalisme. Irakkrigen er vår tids viktigste spørsmål. Den forandrer verden, enten det er supermakten eller den alternative supermakten, motmakten, som vinner.

Motstanden

Fordi krig og okkupasjon medfører grusomheter og rasisme skaper den motstand. I Irak, som i Vietnam, har motstanden vokst for hver dag okkupasjonsstyrkene har stått i landet. Noe av årsaken ligger å finne i utsagnet under, av vietnamveteranen og forfatteren Tim O’Brien:

«Min tid i Vietnam er et minne om kunnskapsløshet, og da mener jeg fullstendig kunnskapsløshet. Jeg kjente ikke språket. Jeg kunne ikke kommunisere med vietnamesere på noe annet enn kineserengelsk. Jeg visste ingenting om kulturen i Vietnam. Jeg kjente ikke til religionen, religionene. Jeg hadde ingen kunnskaper om landsbysamfunnet. Jeg visste ingenting om folkets ønsker, om de var for eller mot krig… Ingen kjenneskap til fiendens mål… og jeg kompenserte for denne kunnskapsløsheten på en rekke måter. Jeg eksploderte ting og brant ned hytter i frustrasjon over å være kunnskapsløs og ikke kjenne til hvor fienden befant seg.»

Motstanden i Irak var i utgangspunktet langt fra så velorganisert og massiv som nå. Det skyldes at flertallet av irakerne hadde illusjoner i de amerikanske okkupantstyrkene. De trodde, eller håpte i hvert fall, at krigsalliansen skulle gjenoppbygge Irak og skape et demokrati. De tenkte at deres liv kom til å bli lettere å leve under amerikanerne enn under Saddam Hussein. Den væpnete motstanden til Muqtada al-Sadr startet for eksempel først etter at okkupantstyrkene stengte avisen til Sadrs religiøse fløy, skjøt på de som demonstrerte mot stengningen og bombet bydelen deres.

Historien om tapte illusjoner og bitre lærdommer har gjentatt seg over hele Irak. Bekymringer over mangel på gjenoppbygging og kaos i gatene førte først til personlige henvendelser til okkupantmyndighetene. Da dette ikke hjalp begynte folk å protestere mer kollektivt, i begynnelsen i små symbolske protester og deretter i større offentlige demonstrasjoner. Først når demonstranter ble skutt ned og drept skjønte mange at motstanden måtte ta en annen form. Denne tok en form som folket i Irak mente var mer effektiv, væpnet geriljamotstand – akkurat som de nasjonale frigjøringsbevegelsene i etterkrigstiden.

Protestene startet med enkeltpersoner, fortsatte som smågrupper, utvidet seg til hele nabolag eller bydeler og består nå av hele byer. Etter tre dagers intense kamper tok tusenvis av amerikanske styrker brutalt tilbake kontrollen over byen Samarra, som de hadde mistet til «antiirakiske styrker», som motstanden kalles på okkupantspråk. Byene Fallujah, Ramadi og Baquaba er derimot «no go area» for amerikanerne. Også i Bagdadbydelen Sadr City, med 2 millioner innbyggere, har USA liten kontroll. Bydelen har fått nye gatenavn, som Vietnam-gata. Hvert nabolag har fått sin militære enhet. Okkupasjonen rakner.

Ifølge krigsreporteren Robert Fisk er statsminister Ayad Allawi i praksis borgermester i Bagdad, og knapt nok det. Okkupasjonen har nå kommet til en stadium der undertrykkingen ikke lenger minsker motstanden, men utvider den. Generalenes logikk, om at hvis det er ti motstandsfolk og de dreper to er det åtte igjen, er feil. Da er det tolv igjen! I takt med de økende problemene kommer behovet for å rapportere gode nyheter som forsvarer USAs tilstederværelese. Ifølge det amerikanske propagandaapparatet har USA vunnet krigen i Irak tre ganger. Første gang ved overtakelsen av Bagdad 20. mars 2003. Deretter når Saddam ble fanget, og sist da Allawi ble innsatt som leder i overgangsregjeringen.

FN, ikke løsningen

Hva er løsningen på miseren? Ikke FN. Palestina ser at Israel bare blåser av at FN fordømmer Israels aksjoner på Gaza. Det kan Israel gjøre i trygg forvisning om at 1) FN er i lomma på USA og stormaktene i sikkerhetsrådet, som ikke har tenkt å stoppe Israel, og 2) FN er en papirtiger uten reell makt. Like lite som i Palestina er det grunn til å tro at FN kan eller vil ordne opp i Irak. Veien til fred, frihet og demokrati i Irak ligger hos irakerne selv.

Å få stoppet krigen er imidlertid ikke bare en mulighet for irakere til å oppnå et bedre samfunn, men også nøkkelen til en verden der USA ikke kan skalte og valte som de vil. Protestdatoen 15. februar, som skapte den alternative superbevegelsen, ble til som et initiativ på European Social Forum i Firenze høsten 2002. Også på European Social Forum i London har initiativet blitt tatt til en ny internasjonal protestdag: DEN 19. MARS. Denne dagen bør være fokuset for alle de gode kreftene også i Norge. Ikke minst bør Globaliseringskonferansen i Oslo (21.-24. oktober) preges av dette fokuset.

USA angrep Irak for å vise verden styrke. På grunn av den uventede, men kraftige motstanden i og utenfor Irak, ønsker amerikanske ledere desperat å komme seg ut av krigen. Det kan de imidlertid ikke gjøre. Da viser de svakhet. Siden makt er det eneste språket elitene forstår, må antikrigsbevegelsen i og utenfor Irak derfor vise krigsmaktene at det er farligere for de å bli enn å rømme. USA har vist seg sårbar. Motbevegelsene bør angripe.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.