IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Muhammad Ali: Symbol på svart frigjøring

ali1.jpg

pilMuhammad Ali

– Jeg mener han var veldig viktig, svarer forfatteren Mike Marqusee på vårt spørsmål om Muhammed Alis betydning for den svarte kampen i USA på 60-tallet. Marqusee var på besøk i Oslo i september i forbindelse med Oktober Forlags utgivelse av hans bok «Redemption Song: Muhammad Ali and the Spirit of the Sixties», fra 1999.

linje

Publisert: 01.03.2004

Muhammad Ali ble fratatt tungvektstittelen fordi han nektet å dra til Vietnam. I 1974 vant han tittelen tilbake da han slo ut George Foreman i Kinshasa i det daværende Zaire. Under OL i Atlanta i 1996 fikk han æren av å tenne den olympiske ild. Den syke parkinsonrammede bokseren var ikke lenger noen trussel mot det rike hvite USA.

– Jeg behøver ikke å være det som dere ønsker at jeg skal være, sa Muhammad Ali på en pressekonferanse etter seieren over Sonny Liston i 1964. Uttalelsen var svært kontroversiell. Ali ville ikke være det hvite Amerikas helt, og han nektet å slåss i Vietnam.

– En av grunnene til at jeg skrev boka var den eksisterende litteraturen om 60-tallet. Den afro-amerikanske bevegelsen og antikrigsbevegelsen behandler i beste fall Ali som en fotnote. Afro-amerikanerne er et undertrykt folk og kulturen deres er blitt ekskludert fra den offisielle kulturen til denne dag. Derfor er det viktig å tolke slike ting som boksing og musikk svært politisk.

Ali var ingen aktivist, ifølge Marqusee. Han ledet ved eksempelets makt. Det var det han gjorde som seg selv og for seg selv som på mange måter var revolusjonært.

– Etter at han hadde vunnet verdensmesterskapet i tungvektsboksing mot Sonny Liston, sa han på pressekonferansen etterpå at «Jeg behøver ikke å være det som dere ønsker at jeg skal være.» Det høres så enkelt ut, men når en ung afro-amerikaner sier dette til hvite reportere er det veldig kontroversielt. Særlig når han ønsket å være medlem av Nation of Islam, som var den mest forhatte organisasjonen i USA på den tiden.

Opprør i hæren

– Når det gjelder Vietnam, sa han «Jeg ber ikke andre om ikke å slåss, men jeg vil ikke gjøre det fordi det er mot min samvittighet.» Budskapet hadde stor innflytelse på både mange svarte og hvite mennesker, som følte de hadde makt. På den tiden han nektet å dra til Vietnam, var det bare noen få hundre ellers i landet som gjorde det samme. Men etter 3-4 år var det hundretusener. Det som til slutt stoppet krigen i Vietnam, bortsett fra vietnamesernes kamp, var opprøret i den amerikanske hæren. Vi kan godt kalle det et mytteri, et arbeiderklasseopprør mot et amerikansk imperium.

– Muhammad Ali var en av de som gjorde dette mulig fordi han hadde en plattform som gjorde at han nådde ut til millioner av mennesker, som ikke leste «våre» aviser eller gikk på «våre» møter. Han hadde fantastisk oppslutning blant arbeiderklassefolk.

– Statistikken viser helt klart at afro-amerikanerne allerede fra starten var mer mot krigen enn befolkningen som helhet, av helt åpenbare grunner, sier Marqusee.

– De svarte sloss og døde i et uforholdsmessig høyt antall sammenlignet med hvite. Krigen trakk også ressurser vekk fra offentlige prosjekter som berørte svarte mennesker. Men det var også en ideologisk grunn. Svarte mennesker hadde mindre del i amerikansk nasjonalisme og imperialisme.

Marqusee understreker at Alis navneskifte fra Cassius Clay til Muhammad Ali ikke er spesielt banebrytende i dag, men var det den gang.

– Han hadde sin slavemesters navn og endret det til noe som på 60-tallet var veldig eksotisk. Islam var enda mindre kjent enn i dag, og for de fleste amerikanere bare en merkelig sekt. New York Times, som gikk for å være en liberal avis, nektet å bruke hans rette navn, Muhammad Ali. Han kjempet en hard kamp for navnet sitt og etablerte dermed retten til å definere seg selv for kommende generasjoner. Det var en stor kamp, og den var frigjørende for svært mange mennesker. Ali kunne ikke ha gjort dette alene, uten at det var en stor bevegelse på grasrota.

Svart stolthet og karriere

– Vurderte Ali noen gang andre alternativer enn the Nation of Islam?

– Et interessant spørsmål. Det fantes jo alternativer, f.eks. the Congress of Racial Equality (CORE). Han vinner den olympiske gullmedaljen i 1960 og blir en amerikansk helt og ønsker bare å være en vellykket bokser. Men på samme tid erfarer han rasismen. Han bor i Louiville, som på den tiden må kalles en apartheid-by. Leveforholdene der var som i Sør-Afrika på 80-tallet.

– Så opplever han massebevegelsen mot amerikansk apartheid som starter rundt 1960. Denne gir ham selvtillit til å utfordre rasismen. Og mer eller mindre tilfeldig dumper han bort i avisselgere og Malcolm X og The Nation of islam. Malcolm hadde evnen til å få folk til å forandre seg. Han var en stor læremester.

– The Nation of Islam ga Ali to ting, ifølge Marqusee: For det første en følelse av stolthet over å være svart. Dette hadde alltid vært en del av det å være afro-amerikaner, hadde blitt undertrykt og ignorert av det hvite USA. Ali var en ambisiøs mann og ville vinne verdensmesterskapet i tungvektsboksing. Han var en underholder, akkurat som en sanger eller musiker. The Nation of Islam passet ham glimrende. De sa de var mot rasisme og for svart nasjonalisme, men deltok ikke direkte i kampen.

–Ali blir likevel involvert. Bare det å være den han var, at han forandret navnet sitt, at han ikke ønsket å være sammen med hvite mennesker, gjorde ham til en politisk figur. Alt han gjør blir en del av en bredere kamp. Han blir konfrontert med det å måtte gå i militæret og bli sendt til Vietnam. Han må ta et valg. The Nation of Islam ville at han skulle kompromisse. Men han følte inni seg at han ikke kunne gjøre det. Han tilslutter seg the Nation of Islam i hemmelighet. Hadde han gjort det offentlig, hadde han ikke blitt tildelt tungvektverdensmesterskapet i boksing. Han hadde ikke hatt en sjanse.

Identitetspolitikk

– Du snakket om islam. I Norge er det både unge menn og kvinner som på grunn av rasismen i samfunnet søker tilflukt i religionen. Kan det sammenlignes med hva Ali erfarte?

– Ja, jeg mener det kan sammenlignes. Men det er viktig å understreke at the Nation of Islam ikke var islam. Det var en politisk organisasjon, en afro-amerikansk politisk organisasjon som brukte noen idéer fra bl.a. islam og pan-afrikanismen. Men Ali forlot the Nation på 70-tallet og er nå en ortodoks sunni-muslim.

– Jeg mener identitetspolitikk har stor makt, og jeg tror ikke venstresida gjør rett i å avvise det. Men det er et toegget sverd. Alt kan ikke reduseres til klasse, og vi kommer ikke utenom at ethvert individ har sin egen sosiale identitet. Vi kan ikke alltid forme den, men vi kan slåss for å vinne den tilbake. Identitetspolitikk kan derfor være revolusjonær som den var i Alis tilfelle.

Marqusee peker også på problemer med identitetspolitikk. Det vises veldig godt i forbindelse med Muhammad Alis karriere og the Nation of Islam. Organisasjonens ideologi om svart separatisme blir en erstatning for den kampen man ikke deltar i, og noen ganger kunne det være reaksjonært. Ali selv arbeider seg gjennom det. Ikke intellektuelt, men intuitivt fordi han er en vennlig, åpen person og liker mennesker. Og som Marqusee sier, hvis din verden er fullstendig rasistisk, må du forholde deg til den.

Antikrigsbevegelsen da og nå

Siden vi har snakket om 60–tallet og Vietnamkrigen, ber vi Marqusee sammenligne motstanden mot krigen i Irak i dag og motstanden mot krigen i Vietnam.

– Den viktigste likheten er at motstanden i begge tilfeller slåss mot imperialistisk aggresjon. En viktig forskjell er at opposisjonen mot krigen i Irak er mye større enn den noen gang var under Vietnamkrigen. Det tok minst tre år før vi i USA hadde demonstrasjoner på mer enn 100.000 mennesker. Nå har det vært flere demonstrasjoner i den størrelsesorden. Foreløpig er det på langt nær så mange døde som i Vietnam. En annen viktig forskjell er internasjonaliseringen av opposisjonen. 15. februar 2003 var virkelig enestående. Jeg deltok i demonstrasjonen i New York, det var fantastisk. Minst 500.000 mennesker.

– En annen viktig positiv forskjell er opposisjonen i fagbevegelsen. Det var ikke før i 1970, da krigen hadde vart i 6-7 år med kanskje to millioner døde, at det utviklet seg en opposisjon i fagbevegelsen i USA. Denne gangen er opposisjonen i en størrelsesorden vi ikke har opplevd siden 1. verdenskrig. To av de største fagforeningene i USA har på sine kongresser i sommer stemt mot krigen med overveldende flertall. Arbeiderklasseorganer som representerer millioner av amerikanske arbeidere har krevd en umiddelbar slutt på okkupasjonen.

– Ingenting i nærheten av dette skjedde under Vietnamkrigen, i hvert fall ikke før helt på slutten. Det jeg tror folk må forstå er at den amerikanske arbeiderklassen er den eneste krafta med makt til å stoppe krigen. Derfor er det veldig viktig at den globale bevegelsen forholder seg til dem og de til den globale bevegelsen.

Frigjøringskampen

– Den negative forskjellen er at den nasjonale frigjøringskampen i Vietnam ble ledet av en organisasjon, kommunistpartiet. Selv om det var stalinistisk, ledet det en forent kamp. Dette er ikke tilfelle i Irak. Motstanden er utrolig fragmentert. Noen seksjoner er reaksjonære, andre ikke. Vi i Vesten må hjelpe til med å utvikle en forent sekulær nasjonal frigjøringskamp.

– Det er vanskelig å bygge global solidaritet med en motstand som er såpass fragmentert og tildels reaksjonær. I tillegg løper store deler av den amerikanske venstresida etter John Kerry, som støtter okkupasjonen.

– Jeg har jobbet med en gruppe som kaller seg «Military families speak out». De deler ikke venstresidas syn eller analyse, men kommer til samme konklusjon. Den eneste måten å bygge motstanden i den amerikanske arbeiderklassen, er rundt slagordet «Ut nå!».

Man kan undre seg over at det tok hele fem år før Mike Marqusees bok ble utgitt på norsk. Forklaringen kan være, som Marqusee antyder, at det passer med en politisk stemning som kommer til uttrykk i en internasjonal antikrigsbevegelse.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.