IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

flere_f16.jpg

Bush, liberalisme og krig

Både på høyresiden og venstresiden hører man argumentet om at globaliseringen minsker faren for krig. Irak-krigen er et bevis på det motsatte, skriver Helge Ryggvik.

linje

Publisert: 16.09.2004

Da Verdensbanken og IMF feiret sitt 50 års jubileum i Washington nylig var det bare noen få tusen som demonstrerte utenfor. Enkelte i den anti-kapitalistiske bevegelsen har antydet at det er et uttrykk for at bevegelsen er svekket. Noen har til og med gitt uttrykk for at bevegelsens vending mot krigsmotstand er et sidespor og har bidratt til å svekke den.1

Tenk først på dette: Aldri før i menneskenes historie har en krig i et enkeltstående land fått så stor global oppmerksomhet over lang tid som krigen i Irak. Samtidig, aldri har så mange mennesker, verden rundt, vært så opptatt av at en sittende amerikansk president skal tape et valg. Ja aldri noen sinne har et enkeltstående valg fått så stor oppmerksomhet. Verden over ser folk både den symbolske og realpolitiske betydningen av at verdens ledende krigsherre går på et nederlag - i sitt eget hjemland. Titusener av ungdommer strømmer hver uke til Michael Moores «Fahrenheit 9/11» for å få seg en intens leksjon i antikapitalisme som tilsvarer mange, mange kvelder på studiesirkel. Den globale motstanden mot Bush handler om mye mer enn solidaritet med et okkupert folk i Irak. Millioner, ja milliarder, mennesker ønsker et nederlag for Bush fordi de fornemmer at det samtidig er et nederlag for helheten i den politikken han står for. Fram for noe var det massemønstringene mot krig i 2003 som løftet bevegelsen opp på et slikt nivå.

Jo visst, institusjoner som IMF, Verdensbanken og WTO er fremdeles viktige. De formelle avtalene og reglene som utformes i og mellom disse institusjonene kan imidlertid ikke løsrives fra andre dominerende økonomiske, politiske, militære og ideologiske utviklingstrekk i verden. Krigen i Irak er så viktig fordi utfallet av den påvirker alle disse faktorene. Kampen mot USAs krigføring i Irak handler derfor ikke bare om bekjempelsen av en ond krig og nasjonal undertrykkelse, men om et veiskille for verden.

Sammenhengen mellom økonomi og militærmakt, og dermed sammenhengen mellom antiglobaliseringsbevegelsen og den nye antikrigsbevegelsen ble uttrykt enkelt nok den 15. februar 2003 med slagordet: «Ingen krig for olje». Budskapet var så tydelig at Bush og Blair på en pressekonferanse på Azorene rett før angrepet forsikret verden om at en fremtidig krig skulle sikre at oljen endelig skulle tilfalle det irakiske folket. Det løgnaktige i påstanden er i dag like tydelig for det irakiske folket som løgnen om at krigen handlet om å beskytte verden mot masseødeleggelsesvåpen.

Et nytt «amerikansk» århundre?

Bush og hans nærmeste støttespillere er løgnere. De har konsekvent forsøkt å dekke over eller snakke seg rundt sannheter som ikke passer dem. Likevel, aldri før har hendelsesforløpet som ledet opp til en krig på så kort tid blitt tvunget frem i lyset. Allerede er hyllemetre av bøker og utredninger skrevet.2 Bushs tidligere sikkerhetsrådgiver, Richard Clarke, er den som tydeligst har dokumentert det krigsmotstandere påpekte.3 Administrasjonen i Det Hvite Hus ønsket seg en krig mot Irak allerede før terroraksjonen i New York. De utnyttet derfor 11. september for hva det var verdt for å få det til, selv om de visste at det ikke var noen sammenheng mellom terrorangrepet og Irak.

I «Project for the New American Century» hadde ideologer som Richard Perle og Paul Wolfowitz og maktpolitikere som Donald Rumsfeld og visepresident Dick Cheney, mens de ennå var i opposisjon, utviklet en ny og langsiktig strategi for den amerikanske imperialismen. Det var denne strategien som lå til grunn for Bushs krigsmanifest: «The National Security Strategy of the United States of America», fra september 2002.4 USA skulle nå bruke sin militære overlegenhet til å fjerne alle politiske regimer som på ulike vis opponerte mot USAs verdenshegemoni. Det var ikke lenger nødvendig med fiendtlige handlinger rettet mot USA før kavaleriet ble sendt ut. Det holdt at «skarpe» analytikere i Pentagon mistenkte at en nasjon i fremtiden skulle komme til å utgjøre en trussel. Trylleordet ble «Pre-emptive war» eller «forkjøpskrig». Angrepet på Afghanistan var i den sammenhengen bare et sidespor. Irak sto øverst på en lang liste. Hvis ikke okkupasjonsstyrkene hadde møtt så stor motstand hadde de etter all sannsynlighet allerede vært involvert i Syria og Iran i dag. Dernest ville stater som Nord-Korea, Cuba, Venezuela og Colombia stått for tur.

Ideologene på det republikanske partiets høyrefløy som sto bak «The New American Century» hadde alle til felles at de hadde vært tett knyttet til makten i perioden USA-imperialismen opplevde sitt forsmedelige nederlag i Vietnam. Nå var tiden inne for revansj. Ikke ulikt fremveksten av tysk fascisme på 1920-tallet, som på tilsvarende vis uttrykte høyresidens frustrasjon over det tyske nederlaget i første verdenskrig.

Men selv om det eksisterte en sterk bevegelse som på ideologisk grunnlag ønsket en mer aggressiv utenrikspolitikk, er ikke det i seg selv en forklaring på hvorfor denne vant frem. I «Fahrenheit 9/11» er forklaringen på krigen langt mer materiell. Vi får beskrevet hvordan Det Hvite Hus har blitt overtatt av en oljelobby fra Texas og hvordan disse har gått til krig i Irak for å fremme egne og sine nærmestes økonomiske interesser. Felles både for de som vektlegger at USAs aggressive politikk er en konsekvens av et rent ideologisk prosjekt og de som ser oljelobbyens makt i Washington som problemet, er ofte et underliggende håp om at alt vil se annerledes ut med en ny administrasjon etter valget i november. Men krigen i Irak handler om langt mer enn at det amerikanske statsapparatet er kidnappet av en gjeng skurker med farlige ideer. Krigen er en konsekvens av et imperialistisk prosjekt som springer naturlig ut av kapitalismens stilling tidlig på 2000-tallet. Sannheten er at det nyliberaliske «globaliseringsprosjektet» øker faren både for konflikter mellom de store maktblokkene, konflikter mellom enkeltland og konflikter hvor store imperialistiske nasjoner eller allianser tar seg til rette overfor fattige, svake land.

Konkurranse på liv og død

Både på høyresiden og venstresiden hører man ofte argumentet om at en av fordelene med globalisering er at det minker faren for krig. Det er Thorbjørn Jaglands yndlingsargument for EU. I boken Empire argumenterer Negri og Hart på tilsvarende vis for at den økonomiske integreringen har gått så langt at gammeldags imperialisme med store maktblokker i konflikt med hverandre ikke lenger er vesentlig.5 Argumentet er ikke nytt. Mot slutten av kapitalismens forrige store internasjonaliseringsperiode, rett før første verdenskrig, skrev den tyske marxisten Karl Kautsky at ulike nasjoner var blitt så gjensidig avhengig av hverandre at en verdenskrig var lite sannsynlig.6 Kautsky fikk tilsvar av den russiske marxisten Bukharin som skrev at det man i virkeligheten så var en tendens hvor selskapene ble stadig større og hvor nettverkene inn til staten ble tettere og tettere. Bukharin hevdet at internasjonaliseringen økte faren for krig.7 Han hadde rett.

Gitt at «globaliseringen» i vår tid hadde bestått av mange mellomstore selskaper, hvor de fleste opererte i flere land og hvor investeringsstrømmene og den økonomiske aktiviteten og rikdommen var jevnt fordelt over hele kloden, kunne man kanskje snakke om en tendens hvor økonomisk integrering reduserte faren for krig. Vi har i dag en verdensøkonomi hvor de fleste aktører er gjensidig avhengig av hverandre. En økonomisk krise i USA vil trekke store deler av den øvrige verden med seg. Det viktigste kjennetegnet ved globaliseringsprosessen er imidlertid en stadig mer intens konkurranse, en konkurranse på liv og død. En konkurranse der forskjellen mellom fattig og rik og fattige og rike land blir stadig større. Det er dessuten en konkurranse hvor store selskaper spiser små i et omfang man aldri før har sett. Stikk i strid med myten om kapitalistiske selskaper uten nasjonal tilhørighet, er det fremdeles slik at tilknytning til stater er viktig i de fleste økonomiske virksomheter.

Selv om selskaper som Esso, Chevron, Halliburton og det tidligere Enron opererer aldri så globalt, er og blir deres hovedbaser amerikanske. Selskapets styrer og ledelse er gjennomgående amerikanske. Det finnes tette nettverk inn mot det amerikanske statsapparatet. På tilsvarende er Siemens, Elf og BP knyttet opp til det tyske, franske og britiske statsapparatet. Sammen med rene europeiske samarbeidsprosjekter som AirBus og Eurofighter er disse selskapene også knyttet opp mot byråkratiet i Brussel. Dette er selskaper som kan ha felles interesser i en stabil verdensøkonomi, men som samtidig kjemper en kamp på liv og død mot sine rivaler på verdensmarkedene. I den kampen virker det politiske, økonomiske og militære styrkeforholdet mellom verdens maktblokker inn på mange vis.

Liberalisme og krig

Etter andre verdenskrig utnyttet USA sin dominerende posisjon som industrimakt (nesten 50 prosent av verdens samlede produksjon) og militærmakt (20 prosent av bruttonasjonalproduktet) til å etablere en global maktsfære hvor forholdene ble lagt til rette for USA-dominert kapitalistisk ekspansjon. Kapitalistiske europeiske stater som fryktet sovjetisk ekspansjon hadde ikke noe alternativ annet enn å gå med. I de første tiårene var det betydelig rom for at de ulike europeiske stater kunne operere med en viss selvstendig økonomisk politikk. Institusjoner som IMF, Verdensbanken og GATT (senere WTO) ble imidlertid programmert for å bryte ned disse barrierene.

USA brukte alle metoder for å knekke land og regimer som på ulike vis truet med å bryte ut av dets interessesfære. USA vant til slutt den imperialistiske rivaliseringen under den «kalde krigen» fordi Sovjet ikke hadde økonomisk ryggrad til å makte omfanget av den militære konkurransen. Men også USA var nær ved å forstrekke seg. USAs dominerende økonomiske stilling ble gradvis svekket. Frem mot 1980-tallet klarte Vest-Europa og Japan å ta igjen USAs økonomiske forsprang. Dette inntraff samtidig med USAs forsmedelige nederlag i Vietnam. Den internasjonale konkurransen var nå så hard at militære kostnader som tilsvarte 8 prosent av BNP var blitt tunge å bære for den amerikanske kapitalismen. Det var grenser for hvor mye man kunne bruke på militæret, når hovedkonkurrentene i Europa og Japan ikke hadde den samme byrden.

Vietnamkrigen og de økonomiske krisene på 1970-tallet sto frem som en fundamental systemkrise for den amerikanske kapitalismen. Det var som svar på denne krisen at den ekstreme økonomiske nyliberalismen ble lansert som medisin. Det startet egentlig under den demokratiske presidenten Carter. Under Reagan gikk USA til krig mot sin egen arbeiderklasse og de fattige. Hensikten var ikke bare øke kapitalistenes profitter. Reagan la aldri skjul på at det handlet om skape et overskudd som gjorde det mulig for USA å opprettholde sin posisjon som verdenspoliti. Liberalisme og imperialisme var to sider av samme virkelighet. Liberaliseringen fortsatte under Bush og Clinton. Resultatet var enorme forskjeller mellom fattig og rik. Reallønnen for amerikanske arbeidere gikk ned eller sto stille gjennom flere tiår.

Etter sovjetimperiets sammenbrudd sto USA igjen som verdens overlegent dominerende militærmakt. Skulle USA utnytte situasjonen til å ruste ned? Det ville i så fall redusere de økonomiske byrdene ved å opprettholde verdens største millitærapparat. Tidlig på 1990-tallet var det militæres andel av bruttonasjonalproduktet nede i 4 prosent. Sett fra Pentagon var Iraks angrep på Kuwait sommeren 1990 et eksempel på at militær makt også var et økonomisk spørsmål. Snart viste det seg at væpnede konflikter oppsto en rekke steder i ytterkantene av det gamle Sovjetimperiet. I flere av disse konfliktområdene oppsto det knivinger mellom USA og europeiske interesser. Europa manglet militær kapasitet til å gripe inn. Til europeernes store frustrasjon utnyttet USA ofte sine militære fortrinn til å sikre amerikanske selskaper fortrinn i kampen om økonomiske nøkkelposisjoner.

Nye trusler

På overflaten ble 1990-tallet, globaliseringens tiår, gode år for den amerikanske kapitalismen. De brutale angrepene på arbeiderklassen virket- i den forstand at den bidro til at veksten i USA var noe større enn veksten i Europa og Japan. Ute i verden økte imidlertid kritikken mot det nyliberalistiske prosjektet. I USAs bakgård, Latin-Amerika, ulmet motsanden. Mange steder brøt det løs åpne opprør. Under Clinton startet det amerikanske militæret en intens opprustning av det notorisk undertrykkende colombianske millitærapparat.

Varselampene må ha lyst i Washington da Chavez kom til makten i oljelandet Venezuela. Samtidig følte også USA selv presset fra den intense globale økonomiske konkurransen.

Hvordan skulle USA kunne opprettholde sin dominerende, økonomisk, politiske og militære posisjon også inn i det nye tusenåret? Globaliseringen hadde to sider. På den ene siden bidro den til vekst som skapte livsrom for amerikanske multinasjonale selskaper. Samtidig, i den grad veksten var relativt større i andre deler av verden, ville det økonomiske tyngdepunktet forskyve seg. For USA fremsto spesielt Kina som truende. Kina var en selvstendig makt, utenfor USAs maksfære. Hvis veksten skulle fortsette i samme takt som på 1990-tallet ville det ikke ta mer enn noen tiår før Kina hadde tatt igjen USA. Man visste at Kina hadde atomvåpen. I motsetning til Sovjet var Kina langt fremme i moderne informasjonsteknologi. For strategene rundt Bush var det imidlertid liten vits å tenke på Kina når det fremdeles fantes en rekke mindre stater som åpent opponerte mot USAs dominerende makt (rogue states).

I hodene til Bushs strateger handler det om å rydde unne «vepsebolene», før det var for sent. For å klare det måtte USA riste av seg alle ettervirkningene av nederlaget i Vietnam. Nettopp derfor var spesielt Saddam Hussein en torn i øyet. USA hadde bombet Irak gjennom hele 1990-tallet, og amerikanske presidenter hadde kommet og gått, uten at dette hadde rokket ved Saddams makt. For at USAs globale verdenspoliti skulle ha den avskrekkende effekt man ønsket måtte man også vise at militæret kunne intervenere på bakken og gripe direkte inn i politiske prosesser. Wolfovitz, Rumsfeld og de andre strategene bak «The New American Century» ønsket en stor krig de kunne vinne, en krig som kunne statuere USAs imperialistiske makt.

Det er viktig å kjenne bakgrunnen for en krig hvis man skal bekjempe den. Som de fleste andre kriger var det et sammenfall av flere momenter som ledet til beslutningen om å gå til krig i Irak. Men samtidig, hvis man leter for lenge etter motiver og interesser hos de som driver frem en krig, kan man miste syne av vesentlige trekk ved hvordan imperialismen faktisk fremtrer. Fra det øyeblikk en krig er et faktum utløser den krefter som virker helt uavhengig av intensjonene til dem som startet den. Et eksempel fra den klassiske imperialismens periode kan illustrere sammenhengen:

William Gladstone, som var statsminister i Storbritannia da britiske styrker sammen med franskmennene overtok Egypt i 1876, var liberaler og omtalte seg selv som anti-imperialist. Okkupasjonen skulle bare vare til Egypt hadde orden i finansene. Det tyrkiskdominerte ottomanske riket som opprinnelig hadde kontrollen i Egypt var derimot både krigersk og «imperialistisk» i sin ideologi. Når britene likevel ble sittende i Egypt helt til de ble kastet ut av en anti-imperialistisk motstandskamp, var det fordi Storbritannia hadde militære og strategiske interesser av å bli i Egypt og økonomisk tyngde til å bære et slikt prosjekt. Samtidig var Storbritannia fullt av kapitalister som kunne utnytte de mulighetene for utbytting som lå i egyptisk økonomi. På lasset fulgte alt fra filantroper, misjonærer til arkeologer som på hvert sitt vis satte opp britiske ankre i Egypt. På samme måte er USA og vestlig imperialisme i ferd med å feste grepet i Irak. Det samme ville for øvrig vært tilfelle hvis USA hadde fått blankofullmakt fra FN før et angrep. I og med at USA er det enese landet med militær kapasitet til å gjennomføre et angrep ville krigen sett omtrent likedan ut for irakerne. I etterkant av krigen ville de samme økonomene og de kapitalistene forsøkt å utnytte sammenbruddet i det irakiske statsapparatet til å fremme sine interesser. Det er i en slik sammenheng man må se spørsmålet om den irakiske oljen.

Krigen og oljen

På samme måte som kamp om kontroll over oljeforsyninger har stått i sentrum for så å si alle store militære konflikter gjennom 1900-tallet,8 vil oljen etter all sannsynlighet stå i sentrum for nye konflikter i dette århundret. Om verden i de nærmeste tiårene utvikler aldri så effektive og lette datamaskiner og mobiltelefoner kan ikke verdensøkonomien øke omdreiningshastigheten uten nye tilførsler av energi i form av olje. USA, verdens overlegent største oljekonsument, produserer i dag bare rundt 37 prosent av sitt eget konsum.9 På grunn av overforbruk vil egenproduksjonen falle betydelig i årene som kommer. Europa vil på tilsvarende vis i økende grad være avhengig av importert olje. Aller mest sårbar for forstyrrelser på oljemarkedene er økonomiene i Asia. Japan importerer all sin olje. Også Kina, verdens mest ekspansive økonomi, trenger mer og mer olje. På ti år er konsumet fordoblet. Det er derfor Kina fra en mer tilbaketrukket rolle gradvis spiller en mer aktiv rolle på den internasjonale maktarenaen.

Likevel, selv om mange industriland er avhengige av olje, er ikke det i seg selv ensbetydende med krig. Oljeproduserende land kan tross alt ikke skaffe seg inntekter på andre måter enn å selge oljen til den som har penger å kjøpe for. Det har eliten i Saudi-Arabia, verdens mest oljerike stat, hatt som rettesnor helt siden OPEC ble opprettet i 1960. Derfor har også et av verdens mest undertrykkende regimer fått leve uforstyrret fra omverdenen frem til i dag. Det var ingen ting Saddam Husseins regime ønsket mer enn å ekspandere oljeproduksjonen - om mulig å selge den til USA. USA under Clinton og senere Bush presset på for FN-sanksjoner som hindret økt irakisk produksjon.

I den grad selskaper som Esso, Shell og Chevron har tjent på okkupasjonen så langt, er det fordi den aktive motstandskampen har bidratt til å holde oljeprisene oppe. I august 2004 meldte oljeavisen Upstream at alle forsøk på å ekspandere oljeproduksjonen i Irak gjennom å involvere utenlandske oljeselskaper var gitt opp i påvente av en bedret sikkerhetssituasjon.10 «The consensus is that oil companies will not be able to operate in anything resembling normal conditions for some time - possible several years - unless there in an unexpectedly early withdrawal of US and UK troops in the country.» Altså, slik situasjonen har utviklet seg er det altså ikke lenger Saddam Hussein, men selve okkupasjonen som hindrer oljeselskapene. Gigantselskaper som BP og Shell har begrenset seg til å gjennomføre seismiske reservoarundersøkelser av en type som kan utføres på trygg avstand.

At de store oljeselskapene neppe var avgjørende pådrivere for et angrep på Irak, og foreløpig holder seg på forsiktig avstand, betyr ikke at de ikke kan ha langsiktige interesser av et nytt, amerikanskkontrollert regime i Irak. Oljeselskapene sitter forsiktig i bakgrunnen fordi de er usikre på utfallet av den politiske krisen. Gitt at det nåværende regimet blir kastet av fremtidige opprør og valg, er det uheldig å binde seg opp til det som av mange blir oppfattet som et quisling-regime. Hvis selskaper som Mobil og Chevron likevel skulle gå tungt inn med investeringer i nye prosjekter i Irak uten et mer legitimt og stabilt politisk regime, vet vi at USA har tenkt å klamre seg fast i Irak i mange, mange år.

Men mens de store oljeselskapene sitter på gjerdet, er aktiviteten til diverse kontraktørselskaper som arbeider med å ruste opp Iraks eksisterende produksjonsanlegg desto større. Av disse selskapene er Halliburton størst. I juni 2004 hadde Halliburton-selskapet, Kellog Brown and Root, innkassert mer enn 30 milliarder kroner for sine aktiviteter i Irak etter okkupasjonen.11 Dick Cheney, som tidligere har vært direktør i Halliburton og som fremdeles mottar penger fra selskapet, kan avgjort ha hatt selskapet og egne økonomiske interesser i bakhodet når beslutningen om en invasjon av Irak ble tatt. Men selv om Halliburton er et stort selskap, er det på ingen måte stort og tungt nok til å være bestemmende i store strategiske beslutninger for den amerikanske kapitalismen.

Et liberalistisk skrekkabinett

For kontraktørselskaper som Halliburton er horisonten ganske kortsiktig. Oljeselskaper som Esso og Chevron tenker og planlegger mer langsiktig. Felles for hele oljeindustrien er et deres overordnede målsetning er egne profitter, i liten grad USAs og verdenskapitalismens langsiktige interesser. Men selv om oljeindustrien ikke var den viktigste drivkraften for krig i utgangspunktet, er den med på å gjøre okkupasjonen til en intensivert forlengelse av den liberalistiske globaliseringsprosessen. Oljeindustrien håper Irak kan bli en brekkstang også overfor store oljeproduserende land som Venezuela, Mexico, Iran og Saudi-Arabia, hvor statlige og nasjonale bedrifter ennå driver det meste av oljevirksomheten. President Gadaffi i Libya har tydelig forstått maktspråket. Nylig signaliserte han at utenlandske oljeselskaper, inkludert amerikanske, var velkomne til å etablere seg i Libyas ørken.

De amerikanske okkupasjonsmyndighetene har utnyttet sin allmektige posisjon til å presse frem en ekstrem liberalistisk økonomisk politikk på Irak. Den type tiltak IMF, Verdensbanken og WTO har brukt tiår på å presse frem i gjeldstyngede land, gjennomførte Bremers administrasjon i løpet kort tid. Den første lederen for det amerikanske okkupasjonsregimet, Jay Garner, mener Bush-administrasjonen ventet så lenge med å arrangere valg nettopp fordi den trengte tid til å presse frem en økonomisk politikk som selv en USA-vennlig irakisk regjering vanskelig kunne ha akseptert.12 I skyggen av oppmerksomheten på grusomme krigshandlinger gjennomførte Bremers administrasjon tiltak som var minst like ødeleggende for det irakiske samfunnet.

Med et pennestrøk ble nesten all beskyttelsestoll overfor utlandet opphevet. Det innebar kroken på døra for en rekke irakiske industrier, med påfølgende massearbeidsløshet. I stedet blir Irak oversvømmet av importerte varer - som bare et mindretall har råd til å kjøpe. Samtidig har alle typer offentlige tjenester blitt privatisert. For det første dreier det seg om den form for privatisering som automatisk inntreffer når store grupper statsansatte ikke får lønn. Da begynner leger, sykepleiere, lærere, politifolk, passkontrollører og tilsvarende yrkesgrupper å forlange honorarer for sine tjenester. Resultatet er en korrupsjonskultur hvor bare fantasien setter grenser for hva man må betale for. For de som ikke kan betale - det er de fleste - er konsekvensene katastrofale.

Okkupasjonsmaktens interesse for hva som skjer med grunnleggende sosiale forhold som helse og skole har imidlertid vært minimal. Dette burde kanskje være oppsiktsvekkende, da forbedrede levevilkår for den vanlige iraker er den eneste måten okkupasjonsstyrkene kan vinne en viss sympati i befolkningen. Det kan imidlertid virke som om grådighet er en epidemisk sykdom hos personer med tilknytning til Bush-administrasjonen. Mens irakerne kan stå overfor massive utbrudd av kolera og diare, flyttet det amerikanske utenriksdepartementet 184 millioner dollar som egentlig skulle gå til opprustning av drikkevannet over til opprustning av den nye amerikanske ambassaden i den «grønne sonen», der et av Saddams palasser lå tidligere.13

Når amerikanske «reformatorer» har gått løs på det irakiske statsapparatet har det - selvfølgelig - vært energisektoren de har vært mest interessert i. Den irakiske energisektoren har blitt privatisert i en fart og et omfang som savner sidestykke. Med den «frie» konkurransen som rådende prinsipp når kontrakter er blitt lyst ut, har det ikke vært mulig for irakiske selskaper å nå opp. På område etter område har utenlandske multinasjonale selskaper overtatt virksomheter som tidligere var drevet av irakere. Det dreiser seg om veier, vann, elektrisitetsnett, gassforsyning og selvfølgelig oljeproduksjonsfelt, rørledninger og raffinerier.

Tilsvarende privatiseringsprosjekter andre steder i verden er gjerne blitt begrunnet med at private selskaper er mer effektive enn statlige institusjoner. Hvis dette var tilfelle skulle all strøm og vannforsyning allerede vært på plass nå. Til tross for alt det negative man kan si om Saddam Husseins undertrykkelsesregime, eksisterte det en irakisk økonomi og irakiske eksperter som klarte å løse grunnleggende praktiske oppgaver. Etter bombinger tok det ikke lang tid før elektrisitetsforsyning, vannrørledninger og oljeinstallasjoner hadde blitt reparert.

I Irak fremstår årsaken og hensikten med privatiseringen utilslørt. Kapitalistene rundt Bush handler på instinkt. En statssektor hvor livsnødvendige funksjoner brytes opp finnes penger å tjene, verken mer eller mindre enn det. Måten multinasjonale entreprenører har drevet irakisk økonomi så langt har vært både kostbar og ineffektiv.

I stedet for å ansette lokale irakere har de utenlandske kontraktørselskapene tatt med seg en hær av amerikanske og europeiske eksperter og lavtlønte kontraktørbeidere fra sørøstasiatiske land. Fordi amerikanske og europeiske liv under kapitalismen er mer verdt enn alle andres blir vestlige ansatte kompensert med risikotillegg som gjør det mulig å tjene millioner av kroner for relativt ufaglærte arbeidsoppdrag som rene transportoppdrag. Problemer med å ansette irakere er ofte at disse i seg selv representerer en sikkerhetsrisiko. Så liten er tilliten til de utenlandske selskapene blant befolkningen. Sikkerhetsrisikoen er dessuten så stor at selskapene har ansatt en myriade av halvmilitære, multinasjonale sikkerhetsselskaper. Anslagene går for tiden ut på at mer enn 25 prosent av kostnadene ved å operere i Irak går med til å betale for direkte sikkerhetstiltak. Dermed er Irak blitt et eldorado for seskaper som det sør-afrikanske Executive Outcome, som med sin hær av leiesoldater har spesialisert seg på drap og ødeleggelse i skitne konflikter rundt om i verden.14 I USA har mange dessuten reagert på at oppgaver som tradisjonelt har blitt gjennomført av den amerikanske hæren har blitt

«outsourcet» til samme type private voldsentreprenører. Et selskap som Blackwater har gjentatte ganger vært involvert i regulære trefninger, hvor selskapet opererer med egne kamphelikoptre. Matforsyningene til de amerikanske militære er satt ut til den multinasjonale cateringgiganten Compass Group.15

Irak var en gang en av araberverdens mest utviklede økonomier, med en høyt utdannet befolkning. Det er selvfølgelig ikke slik at befolkningen i løpet av litt mer enn ett år med okkupasjon har glemt sine kunnskaper. Det tragiske er imidlertid at de utenlandske selskapene under påskudd av å ruste opp elektrisitetsanlegg, vannpumper, raffineringsanlegg etc, river ned det gamle og tar med seg helt nye teknologier. Det betyr at irakerne vil bli mer og mer avhengige av de samme selskapene, selv om okkupasjonsmakten skulle bli kastet ut i nær fremtid. Mange av de nye maskinene krever spesialkompetanse. Det vil ikke være mulig å foreta reparasjoner uten tilgang til reservedeler. På den måten river okkupasjonen og den påfølgende liberaliseringen i stykker ryggraden i det irakiske samfunnet. Igjen, selv om liberalisering av den irakiske økonomien ikke var okkupasjonens primære motiv, trenger underliggende økonomiske krefter seg frem der det åpner seg et rom for dem. Dermed står Irak i dag frem som et liberalistisk skrekkabinett.

Å tape en stor krig

Amerikanske aviser som New York Times og Washington Post bruker stadig oftere uttrykket «hengemyr» og «Vietnam» om Irak. Hengemyr er et godt bilde. Jo mer man tråkker, jo fastere sitter man. Problemet for USA-imperialismen er at det til tross for all motstanden er flere grunner til å klamre seg fast i Irak, enn det opprinnelig var grunner til å gå inn.

USA håpet på å få etablert et amerikavennlig regime som dels skulle sørge for at oljereservene finansierte krigføringen og dels skulle være en garantist for å sikre oljeleveranser fra midtøsten-regionen i tiår fremover. Hvis USA trekker seg ut i dag vil makten raskt havne i hendene på en radikalisert anti-amerikansk opposisjon som er langt mindre villig til å spille på lag med USAs strategiske interesser i oljepolitikken enn det Saddam Hussein var.

Det mest alvorlige er at et nederlag i seg selv på katastrofalt vis vil undergrave troverdigheten til det amerikanske militærapparatets evne til å gripe inn rundt om i verden. Det vil ha stor betydning for sosiale bevegelser verden over. I Latin-Amerika har den underliggende trusselen om amerikansk intervensjon alltid eksistert som en skranke i bakhodet til mange som har deltatt i bevegelser for grunnleggende forandring. Hvis verdens ledende supermakt vakler er mulighetene til stede for store forandringer.

USAs 150.000 soldater i Irak er ikke spesielt mange i en historisk sammenheng. På det meste var det opp mot 450.000 tyske soldater i Norge under krigen. Ved å innføre tvungen verneplikt kan USA mangedoble antallet. Problemet er imidlertid at den formen for høyteknologisk krigføring som USA fører er svært kostbar. Krigen i Irak har vist seg å presse det amerikanske miltærapparatet til det ytterste. Så sterkt er presset at USA ikke hadde maktet å fremstå som en seriøs militær motpart uten å ty til atomvåpen hvis det skulle oppså en åpen militær storkonflikt andre steder i verden. For eksempel hvis Kina hadde bestemt seg for å invadere Taiwan.

Militærbudsjettene har økt under Bush, en vekst fra rundt 4 prosent til 5 prosent av USAs BNP. Bush kunne ha finansiert et enda større militært engasjement ved å øke skattene. Økte skatter ville imidlertid ramme kapitalistenes profitter og dermed USAs konkurranseevne i forhold til utlandet. USA har ikke lenger økonomisk ryggrad til å operere med militærbudsjetter på nivå med hva de hadde under Vietnam-krigen. USA har i dag rekordunderskudd på utenlandsgjelda og rekordstore underskudd på statsbudsjettet. Tidligere sentralbanksjef i USA, Paul Volker, har sagt at det er 75 prosent sjanse for at USA blir kastet ut i en finansiell krise i løpet av de fire neste årene.16

Med sin overoptimistiske tro på det amerikanske militærapparatets teknologiske overlegenhet, håpet Rumsfeld på en lett seier i Irak. En slik seier skulle direkte og indirekte styrke den amerikanske økonomien. Så feil kan man ta. For hver dag som går bidrar krigen til å undergrave den amerikanske økonomien. Men de negative konsekvensene av et nederlag er så store at selv mange av Bushs tradisjonelle kritikere forsøker å stålsette amerikanerne på at oppholdet i Irak kan bli langvarig. Den amerikanske senatoren McCain, tidligere presidentkandidat og bitter konkurrent til Bush, nå en av Bushs viktigste støttespillere i valgkampen, uttalte nylig at USA ville bli stående i Irak minst i 10 til 20 år til.17 Presidentkandidat Kerry snakker om at USA må bli Irak i minst fire år, selv om han vinner valget. Hvis Kerry skulle overta etter valget vil han bli utsatt for et massivt press fra nøkkelpersoner i statsapparatet om å avslutte krigen. De vil påpeke at den amerikanske kapitalismen kan stå svekket tilbake hvis eventyret i Irak ender dårlig.

Kombinasjonen av et tydelig nederlag i Irak og en ny alvorlig økonomisk krise vil kunne fremstå som en total krise for det nyliberalistiske prosjektet. Mange vil nok føle en viss maktesløshet hvis Bush skulle vinne valget. Med fire nye år vil imidlertid Bush-administrasjonen enda tydeligere enn i dag måtte stå til ansvar for de enorme krigskostnadene som den så langt har skjøvet under teppet. Med den forbitrelsen som eksisterer mot Bush både i USA og den øvrige verden kan det bli turbulente år. Sikkert er det at kampen mot USAs ekspansive imperialistiske politikk ikke er over. Det vil bli en langvarig kamp som må føres uavhengig av om en demokrat eller en republikaner sitter i Det Hvite Hus. Det vil være en kamp som vil berøre alle de aspekter som har ført kritikere av det nyliberalistiske prosjektet sammen til en global anti-kapitalistisk bevegelse.

Noter

1 B. Cassen, New Left Rewiev, jan-feb 2003.
2 Bob Woodward, Plan of Attack, Washington 2004.
3 Richard A. Clarke, Against All enemies, New York 2004
4 Om Bush sin strategi les Alex Callinicos, The New Mandarin og American Power, London 2003.
5 M. Hart and T. Negri, Empire, Cambridge. Mass. 2000.
6 Karl Kautsky, "Ultra-imperialism" i New Left Review, Jan/Feb. 1970.
7 Nikolai Bukharin, Imperialism and World Economy, London 1972.
8 Daniel Yergin, The Prize, London 1993.
9 BP Statistical Review of World Energy 1997 og 2004.
10 Upstream 27. august, 2004, s. 29.
11 www.corpwatch. New Halliburton Whistleblowers Say Millions wasted in Iraq, 16. juni 2004.
12 Paul Krugman, New York Times 5. april 2004.
13 Naomi Klein, Shameless in Iraq, 25. juni 2004.
14 Kapital nr. 14, 2004. s. 12.
15 Evening Standard 19. mai 2004, Iraq war contract boosts Compass. Compass Group er det samme selskapet som under navnet Eurest har overtatt kantinene ved hærforlegningene i Nord-Norge og det meste av matforsyningen til oljearbeiderne i Nordsjøen. I Nordsjøen har selskapet aktivt forsøkt å bekjempe fagforeninger gjennom å si opp OFS ledende tillitsmann Oddleiv Tønneson.
16 New York Times, 10. september 2004.
17 New York Times, 3. september 2004.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.