IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Lærdommer for dagens anti-imperialister:

Motstanden mot den første verdenskrigen

SOMALIA OG Iran er neste på lista, sier Bush. 11. september har blitt til en gylden anledning til å fremme den amerikanske herskerklassens mest krigerske ambisjoner. Bare en uke etter 11. september droppet Demokratene i Senatet deres forsøk på å blokkere bevilgninger til rom-missiler, som ville gå imot den såkalte ABM-avtalen fra 1972. Denne avtalen ble underskrevet for å bevare terrorbalansen, og hindrer underskriverne fra å utvikle våpenskjold som skulle beskytte hele deres territorium. Frykten for en epoke med krig og stadig voksende militærutgifter sprer seg.

linje

Publisert: 01.12.2001

Det haster derfor å gjøre seg kjent med lærdommene fra tidligere motstand mot krig og militarisme. Den bredeste og sterkeste motstanden i Norge, skjedde ikke på 60- eller 70-tallet, men i de første tiårene av forrige århundre.

Da Bush i juni var på turne i Europa for å søke støtte fra de europeiske statslederne sa han i Spania: "ABM-avtalen er en fortidslevning. Den hindrer fredselskende folk fra å utforske fremtiden. Og det er derfor vi må legge den til side." Denne type krigsretorikk er ikke vanskelig å finne i Norge, i årene før verdenskrigen. I 1912 vedtok regjeringen Bratteli en opprustning av den norske marinen - den såkalte Flåteplanen - og fikk støtteerklæringer som denne fra Norigs Ungdomslag i Hallingdal: "Skal Norigs fred og framtid tryggjast, trur me enno, det lyt gjerast med sverd i hand." Men samtidig som Venstre-aviser som Dagbladet og "nasjonalhelten" Fridtjof Nansen talte militarismens sak med glød, var antimilitarismen enormt sterk i arbeiderklassen. Den 6. juni stilte 30 000 arbeidere opp i demonstrasjon på Tullinløkka i Oslo mot Flåteplanen.

Antikapitalisme og krigsmotstand

Hvorfor var krigsmotstanden så sterk på denne tiden? Svaret finner vi om vi ser hvilke argumenter som preget motstanden.

I en brosjyre som het Militarismen fra 1904 skrev Michael Puntervold at krigshysteriet ikke var tilfeldig, men skyldtes kapitalismens imperialistiske karakter.

Kapitalismens behov for nye markeder til avsetning av sine varer og erverving av råvarer førte, i siste instans, til konkurranse og krig imperialistene i mellom: "Frygten for at spænde ben under sin egen magtstilling er sterkere end kulturen og dannelsen hos bourgeoisiet." 20 000 eksemplarer av denne brosjyren ble spredt rundt om i militærleirene i Norge, først og fremst av det nystartede Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund (NSU). Kampen for eller mot militarisme og krig, ble gjennomgående et klassespørsmål.

Fridtjof Nansen kalte arbeidere som demonstrerte mot Flåteplanen for "nationernes avfald", mens Martin Tranmæl slo fast at det var arbeiderne som måtte ta opp hansken mot krigen: "Da militarismen er et økonomisk spørsmaal, sier det sig selv at den borgelige fredsbevægelsen er ute av stand til at utrette noget, trods enkeltes gode vilje." Da Bush var på PR-tur for sitt stjernekrigsprogram møtte han tusenvis av demonstranter i Gøteborg og Genova som reagerte mot hans militære budskap utfra et antikapitalistisk utgangspunkt. En ny generasjon med antikapitalister som ser militarisme som "økonomisk spørsmaal" fins dermed også idag, og skulle de være i tvil hjelper det med innrømmelser som denne fra US Space Command fra 1998: "Gapet mellom de som har og de som ikke har, vil øke - og skape regional uro... USA vil forbli den eneste nasjonenen i stand til å beskytte makt globalt."

Erklæringer ikke nok

Det er nok vel vitende om den antimilitaristiske tradisjonen i arbeiderklassen som fikk Reiulf Steen til å gå ut etter at bombingen av Afghanistan og sa at arbeiderbevegelsen måtte bli en "fredsbevegelse".

Krigsmotstand er imidlertid mye vanskeligere når det faktisk er krig. Da tyske marinesoldater i 1917 gjorde mytteri, fant militærledelsen raskt paragrafen om "desertering" fram, og henrettet dem. Sosialdemokratiske partier over hele Europa hadde før september 1914 laget en rekke resolusjoner mot krig som understreket at arbeiderne aldri ville delta. Å stemme mot krigsbevilgninger i parlamentet var imidlertid jevngodt med forræderi, og bare enkeltpersoner som Karl Liebknecht i det tyske sosialdemokratiske partiet turte å gjøre det.

Selv i Norge, som både var nøytralt under krigen og som hadde et av de mer radikale arbeiderpartiene i Europa, viste erklæringer i seg selv å være lite verdt.

Forsvarsminister i Norge på denne tiden het Christian Theodor Holtfodt og han trumfet gjennom en opprustning under dekke av å være "nøytralitetsvern" gjennom å stille kabinettspørsmål. Gerhard Schröder i Tyskland gjorde dette nylig i Tyskland for å få støtte til bakkestyrker, men slår knapt nok Holtfodt som stilte kabinettspørsmål 9 ganger bare i løpet av en formiddag! Hele Arbeiderpartiets stortingsgruppe stemte ved krigsutbruddet for 15 millioner ekstra til forsvaret til stor fornøyelse for Aftenposten som kunne triumfere: "Den forsvarsfiendtlige socialisme har spillet bankerot." Det var Bush sin parole - "enten er du med oss eller så er du med dem" - som gjaldt også i 1914.

Men noen få sosialister i Europa mente det ville kunne komme noe godt ut av krigen. Som organisasjon var det bare de russiske bolsjevikene med Lenin i spissen som argumenterte for at den imperialistiske krigen måtte gjøres om til en krig mellom klassene, og at bare revolusjon kunne stanse barbariet. Redaktøren av NSUs avis Klassekampen var en av få stemmer i Norge som ga uttrykk for samme ide.

Revolusjon

Allerede to uker etter krigsutbruddet skrev han "idag er det visselig krigen som har ordet - men i morgen er det revolutionen!" Gradvis, først sakte, men så med eksplosiv fart ble patriotisme og krigsentusiasme til misnøye, streiker og så revolusjoner mot krigen.

I 1917 gjennomførte arbeidere i Russland en revolusjon og trakk seg ut av krigen. I november 1918 gjorde matrosene i Kiel påny mytteri, men denne gangen dro de umiddelbart sørover i Tyskland og oppfordret til revolusjon.

1. verdenskrig ble stanset av den tyske revolusjonen som begynte i november 1918.

I Norge økte faren for at Norge skulle bli trukket inn i krigen høsten 1916, med den såkalte Ubåtkrisen. Da USA gikk med i krigen 6. april 1917 ble denne faren overhengende.

Samtidig utviklet dyrtida seg i Norge, med prisøkning og matmangel, særlig på poteter. Når da februarrevolusjonen i tillegg brøt ut i Russland ble revolusjon plutselig satt på dagsorden i Norge.

Organisering for revolusjon

Flere ulovlige streiker brøt ut i mars og massemøter av arbeidere over hele landet vekte til live - ikke bare antikapitalisme og antiimperialisme - men troen på et sosialistisk alternativ. Tranmæl lot seg rive med og utbrøt etter et møte i Fredrikstad: "For muligheter! Man behøver ikke at sætte ut til næste generation med en social revolution." Bare i Russland ble ideen om revolusjon til en virkelig revolusjon, og som det skulle vise seg, var dette ikke nok. Martin Tranmæl tok med seg Arbeiderpartiet inn i den kommunistiske internasjonalen i 1919, som hadde verdensrevolusjon som erklært mål. Men akkurat som erklæringer mot krigen ikke var nok i 1914, var sympati med revolusjon ikke nok etter 1917. I Russland hadde bolsjevikene organisert for revolusjon, lenge før det kom på moten, gjennom å bruke tiden fra 1902 til 1917 på å bygge et selvstendig revolusjonært arbeiderparti. I Norge - som i resten av Europa - var Arbeiderpartiet et sosialdemokratisk reformistisk parti, som selv om de ble revet med av ideen om revolusjon, var for paralysert til å gi handlingsalternativer som kunne ledet mot en revolusjon i praksis.

Bak skrekken for Bush sin langvarige krig, kan dagens blanding av antikapitalisme og antimilitarisme igjen føre arbeidere ut i aktiv motstand. I Brüssel ventes sparkede flyplassarbeidere og krigsmotstandere å demonstrere sammen under EUs toppmøte i midten av desember. Kan streiker oppstå mot krigen, kan ideen om revolusjon vekkes til liv - i Midtøsten, i Afrika, i Europa?

Og tør vi først å tenke enda litt lengre framover, er det ikke allerede nå på tide å tenke på å organisere for revolusjon?

Les mer om antimilitarisme i norsk arbeiderbevegelses historie i artikkelen "Mellom krig og revolusjon" i tidsskriftet Internasjonal Sosialisme (4/99). 50 kr pluss porto fra bokdisk@intsos.no eller ring 22 20 17 89.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.