IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Simen Tutvedt skriver om veien videre for bevegelsen og om kampen for et sosialistisk alternativ.

Hva er sosialisme nedenfra?

"ALLE HAR forskjellige fokus, den som har den beste politikken og den beste analysen [vil] løftes fram til ledelsen i bevegelsen gjennom demokratisk samspill."

linje

Publisert: 23.05.2002

Dette er et sitat fra aktivisten og forfatteren Kevin Danaher, en av de viktigste organisatorene for demonstrasjonene mot WTO i Seattle i 1999.

Sitatet peker på tre viktige ting.

Den nye antikapitalistiske bevegelsen, som for alvor ble en kraft i og med Seattle-demonstrasjonene som var med å stoppe WTO-toppmøtet, var og er en enhetlig bevegelse.

Det nye med bevegelsen er nettopp at en rekke forskjellige miljøer, kampanjer, partier og organisasjoner har funnet en felles plattform for handling, gjennom en felles forståelse av at hovedproblemet i dagens verden er måten økonomien styres på.

Det andre viktige poenget er at det innad i denne bevegelsen er meningsforskjeller. Organisatorisk spenner den fra fagbevegelse, bondeorganisasjoner og venstrepartier til miljøvernere, menneskerettighetsgrupper og solidaritetsorganisasjoner.

Politisk spenner kravene fra reformer i WTO og Verdensbanken til avskaffelse av disse institusjoene - uttrykt i spørsmålet "fix it or nix it?". Det samme spørsmålet diskuteres i forhold til systemet som helhet.

Meningsforskjellene i bevegelsen har blitt tydeligere og spiller en større rolle idag enn i 1999. Dette er en naturlig utvikling som kommer til å fortsette ettersom bevegelsen blir eldre. Enhver politisk bevegelse må utvikle seg. Over tid må grunnleggende politiske spørsmål avgjøres.

Dersom bevegelsen kommer til et punkt der vi faktisk kan velte for eksempel WTO, må vi ta en avgjørelse om det er det vi vil, eller om vi ønsker oss et reformert WTO.

Utallige bevegelser, store og små, har stått overfor lignende valg: Fra anarkistene i Barcelona som under den spanske borgerkrigen i 1936 ble tilbudt makta fra det borgerlige styret men ikke ville ha den, til LO som 50 år seinere etter å ha knust Norsk Arbeidsgiverforenings (NHOs forgjenger, NAF) lockout i 1986, nøyde seg med moderate lønnsøkninger når de kunne fått mye mer.

Og til Attacs landsmøte i år, som bestemte at vi ikke vil delta på Verdensbankens ABCDE-konferanse i Oslo i juni, men prioritere å bygge demonstrasjonene mot konferansen.

Hvilken verden?

Det mest grunnleggende av disse spørsmålene er hva vi slåss for. "En annen verden er mulig" er bevegelsens mest kjente slagord. Men hvilken verden?

Slåss vi for en kapitalisme under mer demokratisk kontroll, eller for et helt anderledes system? Fix it or nix it?

Sosialistisk Arbeideravis mener "nix it". Vi mener det er et alternativ til kapitalisme - nemlig sosialisme.

For oss er sosialisme nødt til å komme nedenfra, skapt av folk selv gjennom deres egen kamp. Historien har gitt oss mange glimt av en sånnt samfunn.

Et grunnleggende annerledes samfunn kan bare oppstå gjennom en revolusjon.

Dette er både av grunnen nevnt ovenfor, nemlig at folk må skape sosialisme selv. Gitt ovenfra til en passiv befolkning kan man aldri skape et demokrati basert på folks egen aktivitet.

I tillegg viser all erfaring at de som har makta i dag ikke gir den fra seg frivillig.

Det betyr ikke at en revolusjon dreier seg om vold og våpen - tvert imot.

Det viktigste elementet i alle revolusjoner er organisering.

Dette i sin tur betyr ikke at revolusjoner er gjennomføringen av en byråkratisk plan. Igjen er virkeligheten motstatt. Revolusjoner hittil har vært festivaler for og av de undertrykte.

Arbeiderklassen

I alle opprør mot kapitalismen må arbeiderklassen spille en sentral rolle.

Det er ikke bare fordi arbeiderne er så mange, men like mye fordi de allerede spiller en sentral rolle i selve kapitalismen.

Arbeiderklassen skaper de fleste verdier i verden idag. Det gjør de ved å utføre det faktiske arbeidet som kapitalistene lever av, i fabrikker, butikker, transport i tillegg til de offentlige tjenestene samfunnet er avhengig av.

Dersom arbeiderne tar kontroll over sine arbeidsplasser, har de allerede gått et langt skritt mot å ta kontrollen i hele samfunnet.

Nettopp fordi arbeidere jobber på denne måten - mange sammen for noen få sjefer, er de naturlig oranisert kollektivt. Skal en arbeider forbedre sine egne kår, må hun organisere seg sammen med de andre. På egenhånd er hun maktesløs.

Dette er grunnet til at det i en rekke opprør har oppstått arbeiderråd.

Arbeiderrådene oppstod første gang under den russiske revolusjonen i 1905. Opprøret mot tsarveldet hadde beynt med at trykkerne i hovedstaden St. Petersburg hadde forlangt betaling for punktum og kommaer. Ettersom flere arbeidergrupper hadde stilt sine egne krav, hadde undertrykkelsen fra staten blitt mer og mer blodig, som igjen øktr forbannelsen og opprørsviljen blant både arbeidere og bønder.

Etterhvert ble streikene og opprøret så omfattende at samfunnet begynte å gå i stå. Samtidig hadde arbeiderne organisert streikekomitéer og andre råd for å organisere kampen.

Disse rådene (sovjet på russisk) ble også brukt til å organisere ting som staten før hadde stått for, som matforsyning, transport og lignende. Det sentrale rådet for St. Petersburg ble etterhvert en konkurrent til tsar-staten - kimen til en arbeiderstat.

Siden har arbeiderråd oppstått mange ganger på omtrent samme måte og i ganske lik form, helt uavhengig av hverandre. Arbeiderne i Russland husket selvfølgelig rådene som ble knust ti år tidligere da kontrarevolusjonen seiret, og gjenskapte dem i 1917.

Men også i Ungarn i 1965, Chile i 1972, Iran i 1979 og Polen i 1981 - for å nevne noen viktige eksempler - har rådene gjenoppstått.

Reelt demokrati

Felles for alle disse opprørene er at arbeiderrådene oppstod ut fra et behov om å organisere kampen som pågikk, og etterhvert, og som en del av kampen selve samfunnet.

Derfor har arbeiderråd alltid vært bygd på aktivitet. Alle som har deltatt i kampen (ikke bare arbeidere - i Russland 1917 var det flest soldater, men også bønder og naboskapsforeninger) har sendt sine representanter.

Disse har vært direkte ansvarlige overfor de som har valgt dem, og kunnet bli byttet ut når som helst.

Dette har gjort arbeiderrådssystemet til det mest demokratiske verden har sett, og flere ganger gitt et glimt at alternativet til kapitalisme: sosialisme nedenfra.

Arbeiderråd har altså oppstått spontant i den forstand at de ikke har vært resultat av en plan eller en idé noen har hatt på forhånd, men sprunget ut av behovet for organisering som har meldt seg i løpet av kampene som har pågått.

Derfor har ikke framveksten rådene, som er en ekstremt avansert organisasjonsform alltid blitt fulgt av tilsvarende avanserte idéer.

Dette har ført til at arbeiderrådene kun én gang faktisk har tatt over makta i et samfunn, i Russland i 1917.

Desverre var Russland et fattig og lite utviklet samfunn, og når revolusjonene led nederlag i resten av Europa og Kina var den russiske arbeiderstaten dømt til undergang - i Russlands tilfelle i form av Stalins maktovertagelse over likene til en hel generasjon revolusjonære og millioner andre.

Bolsjevikene

Den russiske revolusjonen er likevel det eneste eksempelet på at arbeiderklassen bevisst har tatt makta i et samfunn og beholdt den over tid.

Det bringer oss til det tredje viktige poenget i sitatet fra Kevin Danaher i begynnelsen av denne artikkelen. "den som har den beste politikken og den beste analysen [vil] løftes fram til ledelsen i bevegelsen gjennom demokratisk samspill."

Det var nettopp det som skjedde med Bolsjevikpartiet i Russland i løpet av sommeren 1917. Da revolosjonen først brøt ut og tsaren ble kastet i februar, var Bolsjevikene et mindretall i arbeiderklassen.

I løpet av sommeren vant deres politikk, oppsummert i parolen "All makt til arbeiderrådene" flertall og de ble "løftet fram til ledelsen", og sto i spissen for arbeiderrådenes maktovertagelse i oktober, nettopp fordi de hadde "den beste politikken og den beste analysen".

Men Bolsjevikpartiet oppsto ikke av intet. Det var blitt bygd opp gjennom 15 års politisk aktivitet, som den revolusjonære fløyen i en bred bevegelse.

Bolsjevikene tok del i alle kamper mot tsarsstyret, samtidig som de bygde opp sin egen organisasjon og sin egen politikk.

Internasjonale Sosialister og Sosialistisk Arbeideravis ønsker å gjøre det samme idag. Vi vil være en del av den antikapitalistiske bevegelsen og delta i å bygge den sterkest mulig.

Samtidig vil vi være med å forme bevegelsen så den får en best mulig politikk og praksis, sånn at en virkelig annerledes verden, en sosialistisk verden, blir mulig.

Simen Tutvedt


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.