IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Krigen vil ikke skape fred

Krigen skulle gjøre slutt på grusomhetene. Det var beskjeden fra Blair og Clinton, Bondevik og Vollebæk, 24. mars da NATO-bombefly begynte å bombardere Serbia, Montenegro og Kosovo.

linje

Publisert: 16.04.1999

Etter dette har det blitt verre for hver dag. Antall flyktninger har vokst til det ti- eller tjuedobbelte. Antall døde har blitt mangedoblet.

Folk i Beograd som hater Milosevic frykter hver natt for sine barn idet de hører NATO-bombene eksplodere. Hovedstaden i Kosovo, Pristina, har blitt tømt idet folk flykter av frykt for Milosevic' paramilitære styrker og NATOs bomber. Den serbiske opponenten til Milosevic, Natasa Kandic, forteller hvordan 'serberne i byen drar nordover mens de etniske albanerne setter kursen sørover'.

Vestlige ledere sa at jagerflyenes og rakettenes vold skulle skape fred. Virkeligheten har vist at de tok feil.

Men istedenfor å innse dette presser de på med enda mer vold. Resultatet kan bare bli flere grusomheter - blodige etniske konflikter i nabolandene, bakkekrig, enda flere mord og enda flere flyktninger.

I Norge fungerer nesten hele media som en heiagjeng for krigen. Bare tre av 165 stortingsrepresentanter markerte seg mot krigen.

Likevel er argumentene mot krigen overveldende.

De som støtter bombingen sier at Milosevic er en 'ny Hitler' som må stoppes. Men Hitler var lederen for verdens største industrimakt da han knuste den tyske arbeiderbevegelsen og tok over i 1933. Serbia produserer mindre enn Tunisia.

Hitler var et fyrtårn for reaksjonære over hele verden, og han hadde militær makt til å true enhver annen stat. Serbia har ikke engang kunnet beseire sine mindre naboer som Kroatia og Bosnia i de seinere år.

Milosevic er en av mange ledere som har dukket opp siden Øst-Europas kollaps etter 1989. Han er en tidligere bankmann som ble til en rasende nasjonalist for å gjøre karriere idet folkelig opposisjon mot regimet vokste. Han står for kompromissløs høyrepolitikk, men han er ingen fascist. I realiteten er han nærmere en serbisk utgave av Carl I. Hagen framfor noen serbisk Hitler.

Vesten støttet gladelig de lokale utgavene av Milosevic under krigene som etterfulgte Jugoslavias oppløsning.

Franjo Tudjman, Kroatias president, benyttet seg av symbolene til det kroatiske Ustasja-regimet som var alliert med Hitler mot Serbia under Den annen verdenskrig. Tudjman nektet for at nazistene drepte seks millioner jøder. Han prøvde å knuse all indre opposisjon og drev med valgfusk. Ikke noe av dette hindret først Tyskland og deretter USA i å støtte ham.

USA betraktet Milosevic som en nyttig mann til å iverksette fredsavtalen fra Dayton på slutten av Bosnia-krigen i 1995. Richard Holbrooke, USAs sjefsforhandler, beskrev ham som 'en mann vi kan gjøre forretninger med, en mann som innser livets realiteter i det tidligere Jugoslavia'. Nå er han demonisert for å skaffe tilveie en tilsynelatende rettferdiggjøring av amerikansk maktbruk.

Formålet med dette heftet er å avsløre NATOs løgner og å fremme argumentene mot krigen.

Hvorfor har NATO gått til krig?

"Denne gang er det anderledes", sier mange som tviler på om det er riktig å angripe Jugoslavia. "Det er ikke amerikansk imperialisme som i Vietnam eller kontroll over oljen som i Irak, men humanitære hensyn som ligger bak krigen", sier de.

Det er ingen tvil om at USA har vært drivkraften i å presse på for krig, akkurat som i en rekke andre militæreventyr i løpet av de siste par tiår, fra invasjonen av Grenada og Panama på 1980-tallet til den nylige bombingen av Sudan og Irak.

USA har ikke to rivaliserende sett av hærstyrker og etterretningsbyråer, ett som utfører slike barbariske handlinger og ett som bare er hengitt til gode handlinger og fred. De samme CIA-sjefene, de samme generalene og de samme politikerne (fra begge de store politiske partiene i USA) er involvert i alle elementer av USAs politikk.

Clinton-administrasjonen som står bak bombingen er den samme Clinton-administrasjonen som danser etter fløyta til agroindustrigiganten Monsanto eller fruktfirmaet Chiquita idet den forsøker å diktere handelspolitikk overfor Den tredje verden. Det er den samme administrasjonen hvis gjeldspolitikk medfører at, som Barton Briggs, administrerende direktør for finansfirmaet Morgan Stanley, formulerte det, '200 millioner utilfredse latin-amerikanere svetter i vei i stekende sol inn i det neste tiåret, slik at Citicorp kan øke utbyttet sitt to ganger i året.'

Helt siden den gamle Østblokkens kollaps for ti år siden har USA vært ute for å vise at det er den eneste supermakten. Dets strategiske mål er å utøve 'hegemoni' over hele verden - å få sin sak igjennom i enhver uoverensstemmelse med andre stater, det være seg store eller små.

Men andre store stater er ikke alltid villige til å gå med på USAs planer. Det har, for eksempel, vært gjentatte uenigheter om handel med vest-europeiske land, slik som de pågående 'banankrigene', og med Japan.

USA har forsøkt å få tvinge disse statene inn på linje ved å vise at USA alene har militærmakt nok til å opptre som verdens politimann og dermed tre de store statenes felleskrav ned over hodet på enhver 'uoppdragen' stat som trer ut av linje.

USA gjorde dette på en, i sine egne forskrudde øyne, beundringsverdig måte i krigen mot Irak i 1991. Det forsikret seg om at Midt-Østens oljeforsyninger forble på vestlige hender.

USA hadde på ny suksess i Kroatia og Bosnia på midten av 1990-tallet.

Den tyske regjeringen hadde antent den jugoslaviske kruttønna ved å anerkjenne Kroatia under en leder som beundret krigstidas fascistiske Ustasja-regime.

Men bare USA var i stand til å skape orden hos utbryterstatene - ved å trene opp den kroatiske hæren, forsyne de bosniske muslimene med våpen, bombe serberne, og endelig ved å hjelpe kroatene med å 'etnisk rense' flesteparten av de kroatiske serberne.

Siden dengang har USA satt seg fore å ytterligere sementere dets innflytelse over Europa ved å utvide NATO til å omfatte tre tidligere russiske allierte - Ungarn, Polen og Tsjekkia.

Nå har krisa i Kosovo gitt USA en ny sjanse til å vise at det alene har kapasitet til å føre krig i bakgården til Den europeiske union. Det regner med at europeiske regjeringer som stoler på USAs militærapparat mot Jugoslavia vil være mye mindre tilbøyelige til å klage over dets politikk når det gjelder handel, gjeld, Monsanto, olje fra Midt-Østen, eller hva som helst annet.

DET FINNES ALLTID PENGER TIL KRIG

USA har 21 Stealth-bombefly. Hvert fly koster 18 milliarder kroner.
Bombeflyet slipper 32 ett-tonns-bomber. Hver bombe koster 60 milllioner kroner.
Pengene brukt til å produsere de 21 Stealth-bombeflyene kunne dekket de elementære helse- og næringsbehovene til hele verdens sultende i to år.
Det ville redde livet til de 30 000 barna under fem år som hver dag dør på grunn av feilernæring og sykdommer som enkelt kunne ha blitt kurert.

USA ser på NATO som nøkkelen til å få gjennom sin vilje over hele verden. Madeline Albright, USA utenriksminister, uttrykte dette klart sist desember:

Truslene vi står overfor i dag kommer fra en rekke forskjellige kilder, også fra områder utenfor NATOs umiddelbare grenser. NATO må bli bedre utstyrt til å reagere på kriser. Noen ganger er det bedre å ta seg av ustabilitet mens det fremdeles er på armlengdes avstand.

Dette er grunnen til at USA øker sine våpenutgifter massivt, til tross for Den kalde krigens slutt. NATOs budsjett siste år på 400 milliarder dollar var det dobbelte av alle de tidligere Østblokk-landene, Kina, Nord-Korea, resten av Asia, Midt-Østen og Nord-Afrika tilsammen.

Krigen på Balkan involverer to onde krefter. Den ene, Slobodan Milosevic, har en forferdelig politikk, men kan bare iverksette den i et relativt begrenset område. Den andre, USA-imperialismen, er like mye i stand til å gjennomføre ondskap, men kan gjøre dette i verdensskala. Hundretusener av døde i Sentral-Amerika, Afrika, Midt-Østen og Indonesia er vitnesbyrd om dens forbrytelser, akkurat som de tusener av døde i Kosovo er vitnesbyrd om Milosevic' forbrytelser.

Noe må gjøres, sier mange, også på venstresida. Men det Vesten gjøre på Balkan i dag er det samme som å helle bensin på et brennende hus. De som sier at vi må reagere på undertrykking i Kosovo må stille seg spørsmålet: Hvordan? Dersom du kommer over en gjeng rasister i ferd med å banke opp en svart person er det ikke så klokt å tilkalle en rasistisk drapsmann til unnsetning.

Er dette det nye Holocaust?

'Vi står overfor et regime som har til hensikt å gjennomføre folkemord", sier politikerne og avisene. Det skjer grusomme overgrep i alle kriger fra alle parter. Og de skjer i Kosovo i dag.

Men uansett hvor grufulle hendelsene i Kosovo er, så er de ikke det samme som nazistenes Holocaust. Nazistene forsøkte ikke å fordrive jødene ut av Europa, men holdt dem innenfor Europa for å myrde dem. Nazistene utarbeidet lister over alle personer av jødisk herkomst over hele det okkuperte Europa. Disse listene ble brukt til å samle opp jøder og sette dem på tog, men nazistene dumpet ikke jødene på grensa som flyktninger. De ble sendt til utryddelsesleire som Auschwitz, der de ble myrdet i gasskamre og der likene ble brent.

Seks millioner jøder døde på denne måten.

Hele det sentral-europeiske jernbanenettverket ble brukt til dette formålet. Det var samlebåndsdrap gjennom å ta i bruk moderne industrimetoder. Gasskamrene ble utformet og bygget for systematisk likvidering av et helt folkeslag, og nazistene greide nesten å utslette Europas jøder.

Pressen, politikere og NATO-generaler benytter ord som 'folkemord', 'fascistisk' og 'Holocaust' på en lettvint måte.

Det er galt å gjøre dette.

Det har funnet sted en rekke brutale kriger gjennom hele det 20. århundret som har innebært alle former for barbari, men det har bare vært ett Holocaust. Å bruke begrepet så lettvint er å nedverdige minnet om Holocaust og minnene til dem som fikk familiene sine utryddet.

Det finnes virkelige fascister i Jugoslavia i dag, men de sitter ikke ved makten.

Et av de forferdelige resultatene av bombingen er at disse menneskene har blitt styrket, ikke svekket.

Hvem bryr seg virkelig om flyktningene?

Den norske regjeringa og mediene bruker Kosovo-flyktningenes lidelser som unnskyldning for å bombe. Men deres behandling av flyktninger fra Kosovo og andre steder er skandaløs.

Norske myndigheters omsorg for kosovo-albanerne er av nyere dato. I 1993 mente Arbeiderpartiregjeringa at Kosovo var et trygt sted som de kunne sende flyktninger tilbake til. Asylsøkere fra Kosovo var å betrakte som "falske flyktninger" i følge høyresidas terminologi.

Bare en langvarig kampanje (der mange av oss som nå er aktiv mot krigen deltok) sikret kosovo-albanerne fortsatt opphold i Norge.

En som støttet flyktningene den gangen var justisministeren Odd Einar Dørum. Uka etter at bombingen av Serbia og Kosovo startet sa Dørum at Norge ikke ville ta imot flyktninger som Norges krig hadde skapt fordi det ville oppmuntre til etnisk rensing.

Norske styresmakter fant etterhvert i sin barnhjertighet ut at de likevel skulle ta imot 6000 av de antatt 800 000 menneskene som er jaget fra hus og hjem. Dette var signal for en ny media offensiv omkring Norges gode hensikter og Bondevik ba oss om å gi penger.

Men i løpet av 14 dager hadde poltikken snudd. 1100 flyktninger hadde kommet til elendige forhold på campingplasser og andre såkalte mottak via den oppskryte norske "luftbru", da ordre kom fra FN om å stanse mottak av flyktninger fra . Det ser ut som om stormaktene vil ha de hundretusener av desperate krigsofre boende i overfylte og farlige teltleierne slik at de kan fortsette å påstå at det er disse menneskenes lidelse som er årsaken til krigen.

Denne uvante og midlertidig omsorg for kosovo-albanerne hindrer ikke at Norges råtten asylpolitikk fortsetter overfor alle andre grupper. En jødisk familie fra Ukraina har i april 1999 fått avslag på sin asylsøknad til tross for at de har vært utsatt for bestialske overgrep.

Utlendingsdirektoratet (UDI) mener at Ukraina er et demokrati og at familien skal søke beskyttelse der siden det bare er nazistiske organisasjoner og ikke staten direkte som forfølger dem.

Mannen Viktor ble offer for et knivangrep i sitt eget hjem og hans kone Irina ble voldtatt av en gjeng med uniformerte nazister.

Julius Paltiel i Det mosaisiske trossamfunn i Trondheim sa følgende til Dagbladet den 12. april:

Jeg ser paralleller til situasjonen før [annen verdens]krigen. Da benektet norske myndigheter at det fantes jødeforfølgelse i Tyskland og nektet derfor jødene opphold i Norge.

Ingen kunne unngå å bli rørt over lidelsene til dem som flyktet fra Kosovo.
Deres skjebne er tragisk lik mange andres i en verden der økonomiske kriser og krig er utbredt.
Den samme uka som alle aviser viste opprørende bilder av kosovarenes situasjon ble rundt 200 000 flyktninger fordrevet fra sine hjem i Angola i Sentral-Afrika.
De flyktet fra et morderisk angrep fra UNITA-bevegelsen. UNITA kunne bare ha eksistert fordi det fikk penger og våpen fra de samme vestmaktene som nå bomber 'av humanitære grunner' på Balkan.
Det var ikke ett bilde i norsk presse som viste de angolanske grusomhetene. Det var ingen intervjuer eller pengeinsamlinger.

Det samme hykleriet finner man i andre Nato-land. I Storbritannia har høyrefløyens presse kjørt en kampanje for å gjøre kosovanske flyktninger til syndebukker. Daily Mail sier nå at kosovanske flyktninger må få komme inn i Storbritannia, selv om den innrømmer, 'Dette kan se ut som et uvanlig syn fra en avis som har kjørt en lang og hard kampanje for en mer robust tilnærming til falske asylsøkere' - ikke uvanlig, men avskyelig hyklersk fra en avis som hadde overskriften 'Kosovo-on-Sea, Devon' som begynnelse på en artikkel mot flyktninger sist desember.

12. mars i år hylte Daily Star opp:

Hva sier du til en natt på et 125-pund-natta-hotell, komplett med farge-tv, bad på rommet, vaskeri- og rom-service? Det er ikke den type luksus de fleste av oss har råd til. Selvfølgelig med mindre vi er en flyktning fra Kosovo.

Nå har den oppdaget 'lidelsene til kosovoalbanske flyktningebarn'. Disse falske vennene vil forlate flyktningene like kjapt som de har tatt dem opp.

USA ville ikke slippe en eneste kosovo-flyktning men "tilbød" seg å plassere 20 000 i militærleiere på Cuba og Gaum.

Hvor mye troverdighet har egentlig styresmaktene i disse landa når de sier at de er villig til å ofre egne soldater og føre en langvarig krig for å stoppe lidelsene til mennesker som de inntil nylig omtalte nærmest som kriminelle?

Svaret er ingen troverdighet.

Veien til helvete: Jugoslavias oppløsning

På 1950- og 1960-tallet ble Jugoslavia ansett som en stabil og i bunn og grunn fredelig del av Europa. I dag har utviklingen i regionen tatt en ny grufull vending, i et tiår preget av bitter splittelse og hat.

Likevel var ingenting av det som skjedde uunngåelig. Det er resultatet av økonomisk krise og av eksterne makters og lokale herskeres handlinger.

Serbere, kroater og albanere levde i harmoni i tretti år rundt midten av århundret. Det fant sted gnisninger, men ingenting som var i nærheten av omfanget til dagens hendelser.

Beograd, Serbias hovedstad, var en by der mennesker fra samtlige etniske grupper levde og knapt kjente hverandres etniske bakgrunn, og langt mindre betraktet det som noe grunnleggende viktig.

Men, som med andre stater begynte Jugoslavia å gli inn i en økonomisk krise på slutten av 1960-tallet. Jugoslaviske ledere oppmuntret vestlige investorer til å pøse inn investeringer for å forhindre økonomiske problemer, men problemene ble bare verre.

På slutten av 1970-tallet, idet den verdensomspennede økonomiske krisa ble dypere, nådde problemene i Jugoslavia et krisepunkt. Inflasjonen steg til 38 prosent årlig, og landet importerte langt mer enn det eksporterte.

Utenlandsgjelda var 1000 amerikanske dollar for hver jugoslav. En gjennomsnittlig arbeiderlønn lå på bare 120 dollar.

I 1987 ble arbeiderlønningene frosset, men likevel gikk prisen på kjøtt, sukker og brød opp med 25 til 60 prosent. Arbeidere av alle nasjonaliteter opplevde at levestandarden deres plutselig ble redusert til et nivå som var lavere enn på 1930-tallet.

Det internasjonale pengefondet (IMF) forlangte nå enda større nedskjæringer i velferdsutgiftene og arbeideres levestandard som prisen for ytterligere lån.

Jugoslavia ble rystet i grunnvollene av en dyp økonomisk krise forårsaket av markedet og intensivert av bankenes oppførsel.

Men arbeidernes første reaksjon var ikke å angripe hverandre langs etniske skillelinjer. De angrep isteden sine egne sjefer.

I 1987 deltok omkring 365 000 arbeidere i 1570 streiker, det dobbelte av antallet streiker året før. I juni etterfølgende år fant de største arbeiderdemonstrasjonene siden 1945 sted i Beograd.

Rundt 4000 fabrikkarbeidere marsjerte sju mil, og serbere og kroater holdt en felles protest mot IMFs krisepakke utenfor det regionale parlamentet. De plaget politikere og sjefer som talte med rop om 'hvor mye tjener du?'.

Guardian rapporterte fra én protest i Serbia i 1988: 'Demonstrantene så ut til å ha lite til overs for en liten gruppe av serbiske nasjonalister som forlangte albaneres blod.'

Det var da at herskerne i hver del av Jugoslavia begynte å ty til oppildning av etnisk motsetninger i et forsøk på å avlede denne klassefølelsen til isteden å dreie seg om å finne syndebukker.

Eks-bankmannen, nå politikeren, Milosevic steppet inn for å lede sinnet bort fra regjeringen ved å piske opp hat mot albanere som levde i det serbisk-styrte Kosovo.

Milosevic kom med et enkelt svar på den økonomiske krisa forårsaket av markedets galskap - skyld på albanerne, ikke regjeringen.

Milosevic var ikke alene om å benytte seg av en slik kynisk taktikk. Hans speilbilde i Kroatia var Franjo Tudjman.

Deres syndebukktenkning ledet til grufulle konflikter.

Menneskene som tilhørte de forskjellige etniske gruppene levde ikke atskilt fra hverandre, hver i én republikk eller region. Det fantes en stor serbisk minoritet i Kroatia i tillegg til i Bosnia, kroater levde også i Bosnia, albanere levde i Serbia, og så videre.

Da herskerne i hver republikk snakket om Kroatia for kroater eller Serbia for serbere, ledet det til vold og etnisk rensing.

I 1991, da Tudjmans tilhengere angrep serbere ved Borovo Selo, ga Milosevic sine tsjetniker (høyreorienterte monarkistiske serbere) klarsignal til å angripe kroater.

Veien lå åpen for Jugoslavias nedstigning til helvete.

Franjo Tudjman - Milosevic' speilbilde

Da krigen utviklet seg tidlig på 1990-tallet støttet USA og Storbritannia Kroatia mot Serbia.

De støttet den mest høyrevridde regjeringa i Europa siden den fascistiske General Franco regjerte i Spania.

De vestlige lederne tegnet et bilde av den kroatiske lederen Franjo Tudjman som 'the good guy' da Serbias og Kroatias nasjonalistiske hysteri kokte over til å bli en krig og som delte opp Bosnia i 1992.

Tudjman styrket sin posisjon etter fire år med krig fordi han hadde Vestens støtte og fordi NATO gjennomførte luftangrep mot serbisk hærstyrker.

Høyreorienterte serbere hadde drept vanlige kroater og bosniske muslimer, med Srebrenica som det verste tilfellet. Men det var Tudjman som gikk videre til å gjennomføre den mest omfattende etniske rensingen i krigen i eks-Jugoslavia.

Støttet opp av vestlige militærmakter beordret han angrep mot serberne i Krajina-regionen i Kroatia.

Omkring 200 000 serbere flyktet. Av de 10 000 hovedsaklig eldre serberne som ble tilbake, så ble mer enn 200 drept eller de forsvant.

Den amerikanske menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch klaget over at den kroatiske regjeringa tillot 'plyndring, brenning og dreping' å fortsette.

Krigene i eks-Jugoslavia var fryktelige. Men ingen av sidene hadde reine hender. Guardians reporter Ed Vulliamy skrev at krigen var en 'tresidet' konflikt der de serbiske, kroatiske og muslimske lederne alle var ute etter å bruke krigen til sine egne interesser.

Vesten unnskyldte sin intervensjon ved å hevde at den ga beskyttelse til de bosniske muslimene. Men lederen deres, Alia Izetbegovic, var like mye skyldig i å piske opp nasjonalisme under krigen. Dette oppmuntret til uhyrligheter som mordet på hundrevis av serbiske sivile i Sarajevo, utført av muslimske paramilitære som dumpet likene i Kazani-kløfta i utkant av byen.

Vulliamy konkluderte med at etnisk rensing var 'det logiske resultat av misjonen om å dele opp Bosnia, noe Tudjman og Milosevic ble enige om og som ble godkjent av Det europeiske fellesskapet'.

Alle herskerne i området har således spilt ut det nasjonalistiske kortet, og hver gang har menneskene som har betalt for det vært vanlige serbere, kroater, albanere eller bosniske muslimer.

NATOs krig gjør ingenting for å underminere disse herskerne og alt for å styrke makten til folk som Milosevic, som kan opptre som forsvareren av alle serbere.

Det som skremmer Milosevic og alle andre herskere er den formen for forent bevegelse som vi så på 1980-tallet, der arbeidere av alle nasjonaliteter begynte å rette sitt sinne mot sine herskere og ikke hverandre.

Opposisjonen til Milosevic

Slobodan Milosevic kan bli styrtet - men av sitt eget folk, ikke av NATO-bombefly. Folk i Serbia, akkurat som folk over hele Jugoslavia, er splittet langs klasseskillelinjer mellom rike og fattige. Milosevic har ikke bare vært andre etniske gruppers fiende, men også serbiske arbeideres fiende.

To ganger i løpet av 1990-årene sto folk i Serbia opp mot Milosevic og truet med å fjerne ham fra makten. Disse bevegelsene - i 1991 og 1996 - viste potensialet for et alternativ til den avskyelige nasjonalismen til Milosevic og andre ledere på Balkan.

I mars 1991 - rett før borgerkrigen i Jugoslavia brøt ut - var det en bølge av masseprotester i Beograds gater. Titusener av studenter og arbeidere protesterte mot myndighetenes undertrykking og sensur. Ved kampens høydepunkt okkuperte opptil en kvart million mennesker byens sentrum og førte til at Beograd sto stille i fem dager. Demonstrantanter ropte: 'Slobo må gå.'

Laura Silber og Allan Little beskriver scenene som utspant seg i boka The Death of Yugoslavia:

"Byen så ut til å være omformet. Folk trosset kuldegradene og kom med mat eller tepper til studentene. Hver natt talte professorer, forfattere og skuespillere fra en plattform på fontenen".

Milosevic fryktet at han ville lide samme skjebne som Romanias Ceausescu som ble styrtet av revolusjonen i 1989. Milosevic beordret tanks til å knuse bevegelsen. Tropper drepte flere demonstranter.

Han ble også tvunget til å komme med noen innrømmelser. Sjefen for den serbiske statslige tv-kanalen, som hadde formidlet Milosevic' propaganda, gikk fra sin stilling. Omkring 600 demonstranter ble løslatt fra fengsel.

Milosevic, sammen med den kroatiske lederen Tudjman, spilte så ut nasjonalismekortet stadig sterkere. Den måneden hadde de et hemmelig møte for å enes om en plan for å dele opp Bosnia-Hercegovina mellom dem.

Deres nasjonalistiske hysteri skulle føre til en hemningsløs krig.

Katastrofalt nok var den største opposisjonen, Den serbiske Bevegelsen for Fornyelse, ledet av Vuk Draskovic, en enda større nasjonalsjåvinistisk kraft enn Milosevic selv.

Men Milosevic møtte også arbeidermotstand.

Laura Silber i Financial Times sa i 1991: 'Arbeideruro er den største trusselen til den serbiske regjeringen.'

Selv så seint som april 1991, idet Jugoslavias blodige krig kom igang, gikk rundt 700 000 serbiske arbeidere ut i streik for å kreve høyere lønn.

Men tragisk nok fantes det ikke noen sosialistisk ledelse som kunne argumentere for å forene arbeidernes sinne når det gjaldt sine leveforhold og lønninger med opposisjon mot nasjonalisme.

Vil vestlig intervensjon hindre spredning av krigen?

Nei. Vestens bombing av Serbia gjør en utvidet krig på Balkan mer sannsynlig.
Det vil oppmuntre nasjonalistiske politikere i nabolandene til å oppta dusinvis av grenseuenigheter og angripe minoriteter.
De vil tro de har Vestens støtte mot Serbia.
Bombingen truer allerede med å føre til Makedonias oppløsning.
Det albanske folk er spredt over seks stater - Albania selv, Kosovo, Montenegro, det sørlige Serbia, Hellas og Makedonia.
De utgjør noe over en tredjedel av de to millioner menneskene som lever i Makedonia.
De har krevd løsrivelse fra Makedonia og å være en del av Albania.
Makedonias oppløsning ville trekke inn nabostatene. Bulgaria gjør krav på store deler av Makedonia.
En utvidet krig ville trekke inn regionens to største makter - Tyrkia og Hellas.

Milosevic og Tudjman greide ikke å kneble opposisjonen fullstendig i løpet av krigens lange år. I 1993, på høyden av nasjonalistisk hysteri under den bosniske krigen, var det streiker i Serbia og Kroatia, antikrigsdemonstrasjoner i Beograd, og bosnisk-serbiske soldater ved Banja Luka gjorde mytteri.

Milosevic var igjen nær ved å bli styrtet i 1996. Det fant sted masseprotester i Serbia hver dag i 100 dager fra november det året.

Én demonstrasjon tiltrakk seg overslagsvis 250 000 mennesker. En avis rapporterte: 'Unge og gamle kaster egg, kinaputter og en og annen stein mot regjeringsbygningene og buer og piper ut presidenten sin. "Slobo er Saddam", synger de.'

Deler av de væpnede styrkene lagde uttalelser om at de ikke ville angripe demonstranter. Arbeidere ble også med på aksjonene, og noen fabrikker gikk ut i streik.

Men opposisjonskoalisjonen, Zajedno (Sammen), ble ledet av de høyreorienterte nasjonalistene Vuk Draskovic og Zoran Djindjic. Djindjic hadde nære forbindelser med Bosnia-serbernes leder Radovan Karadzic, som hadde ansvaret for blodige uhyrligheter i den bosniske krigen.

Disse nasjonalistene ville ikke ha noen arbeidermotstand mot regimet. Dette betydde at de til slutt gikk med på å samarbeide med Milosevic.

Disse lederne ble trukket inn i Serbias herskende elite. Draskovic, for eksempel, er nå visestatsminister.

I mai i fjor kjørte Financial Times overskriften 'Arbeideruro begynner å svekke Milosevic' oppslutning'. 'De siste månedene har lærere, helse- og transportarbeidere og Zastava-våpenprodusentene over hele Serbia delvis lagt ned arbeidet', rapporterte avisa.

Nå har Natos bombing oppnådd det som Milosevic ikke klarte: Den har druknet opposisjonen. Som et medlem av opposisjonsbevegelsen av 1996 sa det da Nato-bombene begynte å falle: "For to år siden masjerte vi mot ham dag etter dag i 100 dager, og vi ble nesten kvitt ham. Da var han veldig svak, men Natos bombing har gjort ham sterk."

Selv BBCs korrespondent John Simpson sa fra Beograd: "Hver eneste bombe som lander her styrker Milosevic. De unge i 20-årene som snakker engelsk, beundrer Storbritannia og USA, og som rasende har demonstrert mot president Milosevic i fortiden, føler seg nå bedratt til det ytterste".

På NRKs Til debatt den 14. april sa tin Milovanovic, en serber fra Kosovo, at enhet blant de undertrykte er mulig. Han henvendte seg til en albaner som han satt ved siden av og sa:

Vi kunne ha forent oss mot regimet. Men nå bruker de oss mot hverandre.

Er dette begynnelsen av 3. verdenskrig?

Krig mellom verdens største makter - USA, Russland og Kina - er i høyeste grad usannsynlig. Men Natos intervensjon på Balkan har økt spenningene mellom dem betraktelig.

Russland og Kina er imot bombing av Serbia, på grunn av sine egne strategiske interesser. USA gjør en konflikt med Kina og Russland mer sannsynlig ved å fortelle dem at de må bøye seg og godta USAs dominans over verden.

Vestlig intervensjon gjør alle verdenshjørner mer ustabile.

Hvordan tidligere intervensjoner sådde blodbadets frø

Verdens stormakter har intervenert militært på Balkan i mer enn 120 år. På hvert stadium har de, som i dag, erklært at de forsvarer rettighetene til de små nasjonene i området.

Hver intervensjon har brakt med seg elendighet, og skapt større skiller mellom vanlige mennesker. Stadig har de tegnet kartet på nytt, og hver gang har de sådd frøene til nye runder med blodsutgytelse.

På 1870-tallet gikk Russland til krig mot det tyrkiske ottomanske riket, som da styrte Balkan. Andre europeiske makter blandet seg inn, og satte ulike grupper opp mot hverandre, deriblant serbere og albanere.

Storbritannia brukte overgrep mot kristne i Bulgaria i 1878 som unnskyldning for å involvere seg. Innblandingen førte til krig mellom de balkanske statene selv - for eksempel mellom Serbia og Bulgaria i 1885.

I 1912 oppstod en krig. Serbia, Montenegro, Bulgaria og Hellas gikk til angrep på det forfalne tyrkiske riket som styrte på Balkan. Deretter gikk Balkan-statene til krig mot hverandre. De europeiske maktene kappløp for å støtte de konkurrerende partene.

I 1913 underskrev stormaktene London-avtalen som anerkjente et uavhengig Albania, men som lot halvparten av befolkningen være utenfor den nye staten.

Balkan-krigene i 1912-13 var et forspill til første verdenskrig, som begynte da det østerriksk-ungarske riket erklærte krig mot Serbia. Nok en gang oppmuntret stormaktene til nyoppdelingen av stater.

De vestlige allierte laget en hemmelig avtale i London i 1915. De ble enige om å dele opp den to år gamle albanske staten mellom Italia og Hellas. Storbritannia støttet bemektigelsen av Kosovo og dannelsen av kongeriket til serberne, kroatene og slovenerne i 1919-20. Stormaktene ga Italia styrerett ver det sentrale Albania som en påskjønnelse for kampen mot Tyskland.

I 1921 kom kosovarene med en bønn til Folkeforbundet, datidens FN. De ba om å bli gjenforent med Albania. Folkeforbundet avslo.

Under annen verdenskrig ble området revet i stykker, ettersom den nazist-støttede fascistorganisasjonen Ustasja i Kroatia systematisk drepte serbere og jøder. De serbiske tsjetnikerne vendte seg mot kroatene. Men en kommunist - Tito, som var halvt kroat og halvt serber - lyktes i å bygge en multi-etnisk antinazistisk bevegelse.

Mot slutten av annen verdenskrig gjorde arbeidere i Hellas opprør. Storbritannia knuste denne bevegelsen og gjorde Balkan til en frontlinje i den kalde krigen.

Etter annen verdenskrig ble Jugoslavia styrt av Tito. Han brukte et sosialistisk språk, men drev i virkeligheten et strengt statskontrollert regime med en priveligert herskerklasse.

Ikke desto mindre klarte de forskjellige nasjonalitetene å leve sammen i fred under Titos regime. Mot slutten av sitt styre lovet han kosovoalbanerne visse nasjonale rettigheter. Milosevic reverserte dette da han slo seg fram som den sterke mannen på slutten av 80-tallet.

Vestens innblanding på Balkan på 1990-tallet forverret situasjonen. Den bygget opp om ideen om at ulike etniske grupper som ofte har levet side om side nå måtte tvinges til å leve atskilt, passet på av Nato-styrker.

Dayton-avtalen, pålagt Balkan av USA i 1995, delte Bosnia inn i to atskilte soner, med 51% tildelt kroatene og muslimene og 49% til serberne. Dayton-"freds"avtalen betydde at serbere, kroater og muslimer ble drevet fra et sted til et annet, noe som skapte en verkende misnøye. Avtalen ga også Milosevic kontroll over Kosovo som "erstatning" for den påtvungne serbiske tilbaketrekningen fra Krajina i Kroatia.

Kosovo er en av de fattigste områdene i Europa. Det er så fattig at serbere som ble drevet ut av Kroatia i 1995 nektet å bosette seg der.

Gjennom århundrene har Kosovo hovedsakelig vært befolket av albanere og serbere. Mye av tida har de snakket hverandres språk.

Balansen mellom de to folkegruppene har forandret seg hele tida. Albanerne har pleid å utgjøre omkring 90% av Kosovos befolkning, og serberne rundt 10%.

Hvorfor har USA omgått FN?

USA og Nato-landene ignorerer nå bevisst regler som de selv stod bak opprettelsen av.

Stormaktene dannet FN etter annen verdenskrig. De lovet at dette ville løse problemer mellom land på fredelig vis.

Men FN gjorde ingenting for å stoppe grusomhetene som Frankrike stod for i Indokina og Algerie, av USA i Vietnam, av Kina i Tibet eller av Sovjetunionen i Ungarn, Tsjekkoslovakia og Afghanistan.

FNs resolusjoner har ikke stoppet USAs hjelp til Israels okkupasjon av deler av Libanon, eller den indonesiske okkupasjonen av Øst-Timor.

Men i mer enn 50 år har FN fått stormaktene til å gi seg ut for å holde regelen om at de ikke ville invadere et annet land bare fordi de mislikte hva en regjering gjorde.

Denne regelen sørget for den angivelige rettferdiggjørelsen av krigen mot Irak etter at Irak okkuperte Kuwait i 1990.

Nå trosser USA og de andre Nato-maktene åpent denne regelen. Hvis de får slippe fra dette, vil de heretter føle seg enda mer trygge i å angripe andre regjeringer som de ikke liker.

FN har aldri fått verden til å holde opp med å være et farlig sted. Den nye Nato-politikken vil gjøre den enda farligere.

Norge - imperialismens alibi?

Samme dag som norske myndigheter bestemte seg for å stanse inntaket av flere kosovoalbanere dristet den drapstruede Bondevik seg på konsert i Oslo Domkirke til støtte for flyktningene.

USAs utenriksminister Albright sa under Oslo-besøket to dager tidligere det Vollebækk og pressekorpset hadde gledet seg aller mest til; "Norges fredskapende virksomhet er legendarisk", og ramset opp de humanistiske bragdene.

Dermed fikk Norge belønningen sin for å være Nato bombingens mest ukritiske heiagjeng.

Alle de vestlige land pakker krigshissingen inn i et humanitært papir, men i Norge er dobbeltmoralen dypt integrert i etterkrigstidas nasjonsbygging.

Det var Arbeiderpartiet som i april 1949 førte Norge inn under USAs militære paraply NATO. Med partiets antimilitaristiske tradisjoner var det likevel vanskelig å skape særlig entusiasme for en ren militærallianse.

Det bidro til at FN i Norge ble tillagt en særlig viktig fredsskapende rolle. Det var typisk at det ble en nordmann og et medlem av Arbeiderpartiet, Trygve Lie, som ble FNs første generalsekretær.

I få land har medlemsskapet i FN hatt en så ideologisk funksjon som i Norge. Generasjon på generasjon har blitt flasket opp med idylliserte forestillinger om UNICEF og det "gode" FN. Og gjennom bidrag til U-hjelp og diverse FN-prosjekter ble det fra regjeringens side bevist skapt et bilde av den "gode" internasjonalistiske norske nasjonalismen.

Under Vietnamkrigen gikk partisekretær Håkon Lie bevisst inn for å kanalisere internasjonalt solidaritetsarbeid inn i U-hjelpsprosjekter for "å dekke et behov hos utenrikspolitisk interesserte mennesker som politisk og psykologisk ikke holder tritt med Norges utenrikspolitiske orientering."

Ingen bør tvile på at det er samme strategi som ligger bak Bondevik og Vollebækks krokodilletårer for flyktningene i Kosovo. Hvis hele Norges befolkning viser sitt hjertelag håper regjeringen å stilne motstanden mot krigen.

Forestillingen av nordmenn som et særdeles generøst, fredselskende folk lojalt tilknyttet FNs verdensparaply er så sterk at selv venstresida faller for fristelsen det er å rope på FN.

Det var glimrende at Sosialistisk Ungdom satte igang et opprop i påsken mot krigen, men der sto det også at "bare FNs sikkerhetsråd kan vedta militære aksjoner". sikkerhetsrådet består av de fem landene som har flest atomvåpen. Redaktør av Klassekampen Jon Michelet gikk i en lederartikkel enda lengre og sa at "vi alle" nå har et ansvar for å gjenreise FNs autoritet som verdensorganisasjon.

Men ved å rope på FN slipper man hyklerne i regjeringen av kroken. Det var jo FNs høykommisær som anbefalte å stenge grensene for flere flyktninger. Og da er det plutselig rasisten Carl I. Hagen som kan påberope seg FN for sitt syn.

I krig går det inflasjon i løgn og bedrag. Sosialister må alltid fortelle sannheten. FN er og har fra starten vært et underbruk av stormaktenes politiske og økonomiske interesser.

Det finnes ingen medmenneskelig side av imperialismen. Det finnes ingen "god" norsk nasjonalisme. Den norske imperialismen blir ikke mildere gjennom Bondeviks appell om å gi penger til flyktningene. Den blir bare eklere.

Sosialister som skal bygge en aktiv antikrigsbevegelse må være kompromissløse internasjonalister. Åpne grensene - enten FN vil det eller ikke. Ikke en vestlig soldat til Kosovo - uansett hvilken farge de har på lua si.

Norge: Den ivrige lille krigshisseren

Bondevik forsøkte seg først på å si at Norge ikke var i krig. Det var et febrilsk forsøk på å opprettholde myten om det fredelige Norge som er så flink til å hjelpe andre.

I virkeligheten er Norge en ivrig støttespiller for imperialistiske kriger. Etter andre verdenskrig har det vært et viktig prinsipp at norske soldater ikke skulle brukes annet enn til selvforsvar innafor Nato-området.

Dette prinsippet ble brutt i 1991, da kystvaktskipet KNM Andenes deltok med 80 mann i Gulfkrigen. Men dette skipet deltok ikke aktivt i krigshandlinger.

Nå deltar Norge aktivt i krigen mot Jugslavia, med seks F-16 jagerfly og 180 soldater. Unge nordmenn kan komme hjem i kister.

"Out of area"

Norske myndigheter har lenge vært villige til å bombe serberne. Allerede i høst ble fly og mannskap stasjonert på Natos base i Italia.

Bak tåketalene om humanisme og fredsskapende operasjoner har norsk militærpolitikk blitt tilpasset Natos nye out of area-politikk, uten debatt.

Opprettelsen av Telemark-bataljonen er en del av denne prosessen.

Dette er soldater som skal være en del av Natos Immediate Reaction Force, en styrke som raskt kan rykke ut og forsvare imperialistmaktenes interesser.

Skulle det bli satt inn bakkestyrker i Kosovo kan norske soldater beordres til å delta i det som vil bli et grusomt blodbad.

Norske storkonserner har i økende grad interesser over hele verden, også i konfliktfylte områder. Statoil er for eksempel dypt involvert i området rundt det kaspiske hav, der det er mange potensielle krigssituasjoner.

Det er aktuelt å bygge en rørledning fra dette området gjennom Kurdistan. Den kurdiske geriljaen PKK lover sabotasje mot dette.

Det kan bety at norske soldater må slåss sammen med tyrkiske for Statoil og andre oljeselskaper mot kurderne.

Vollebæks hykleri

Tidligere i vinter ble utenriksminister Knut Vollebæk hyllet som en helt og kalt "turbodiplomat" i norske medier.
Da han overtok som formann i Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (OSSE) snakket han om å styrkes OSSEs "menneskelige dimensjon".
Nå sørger han for at befolkninga både i Serbia og i Kosovo drepes og drives på flukt.
Vollebæk og politikerne på Stortinget bryr seg ikke om livene til sivilbefolkninga på Balkan.

Debatten omkring det nye skytefeltet som Stortinget har vedtatt skal bygges på Hedmark har fokusert på miljøødeleggelsene og overkjøring av lokalbefolkningens ønsker.

Myndightene som påstår at de er opptatt av miljøet når de legger på bensinavgiften bruker gjerne milliarder på å ødelegge skogsområder for å imøtekomme militære behov.

Men at skytefeltet har blitt presset gjennom er ikke tilfeldig eller ulogisk.

Det henger sammen med de nye behovene som den norske stat, generalene og kapitalistene mener at de har.

"Skytefeltet" handler om et avansert treningsfelt der militæret skal kunne trene opp sine elitesoldater til intervensjoner i utland.

Norge er et av landa i verden som bruker mest penger på militæret, målt i utgifter per innbygger. Bare USA og Israel bruker mer, viste Økonomisk Rapport i fjor høst.

Politikerne fortsetter å gi mer penger til død og lemlestelse, mens de hevder det ikke er penger nok til helsetjenester og utdanning.

Staten bruker 100 millioner kroner for å utdanne 12 jagerflygere i USA. Det vil si 8,3 millioner kroner på hver av dem.

Studenter som utdanner seg til sjukepleiere, lærere og andre nyttige yrker ender derimot opp med 2-300 000 i studiegjeld.

Forsvaret skal kjøpe inn 6 nye fregatter - prislappen er12 milliarder kroner.

20 nye kampfly vil koste 11 milliarder kroner. Ett av disse jagerflyene koster altså det samme som årslønna til hele 2759 sjukepleiere som politikerne sier vi ikke har råd til.

Hvem er Kosovos Frigjøringshær?

For noen av de som reagerer mot undertrykkelsen i Kosovo men som er imot Natos krig kan støtte til Kosovos Frigjøringshær (UCK) være tiltrekkende. Det rapporteres om at 100 kosovoalbanere bosatt i Norge har meldt seg til tjeneste i UCK.

UCK oppsto på midten av 1990-tallet. Inntil da hadde de fleste kosovoalbanere svart på sin stilling som annenrangs borgere ved å støtte ikkevoldsbevegelsen ledet av Ibrahim Rugova.

Men Vesten ignorerte deres problemer. Dayton-avtalen av 1995, meklet fram av USA, erklærte Kosovo som en integrert del av Serbia.

Det var da væpnede geriljagrupper som UCK begynte å vinne støtte. De visste at de ikke kunne nedkjempe den serbiske hæren alene. Men, som Miranda Vickers forteller i sin bok Mellom serbere og albanere - en historie om Kosovo - siktet de mot "å komme med geriljaangrep og forsvarsaksjoner inntil amerikanerne kom dem til forsvar".

Å drepe serbiske sivile har vært en del av UCKs geriljastrategi. UCKs første handling i 1996 var å gå til væpnet angrep på områdene Decan og Pec i Kosovo, mot serbiske sivile like mye som politimenn. Siden da har den slåss mot serbiske sikkerhetsstyrker, men den har også angrepet sivile ved å kaste granater inn i serbiske kaféer.

Milosevic svarte akkurat som USA-støttede regjeringer besvarte liknende bevegelser i land som Tyrkia - med militære "oppsøk og ødelegg"-operasjoner som drepte sivile. Men dette fikk bare flere mennesker til å støtte geriljaen.

Storbritannias utenriksminister Robin Cook fordømte UCK som "terrorister", og USAs utenriksminister Madeleine Albright antydet at man burde bombe både UCK og serbiske styrker.

De nektet å støtte Kosovos uavhengighet selv da bombingen begynte. Dette kan endre seg om Milosevic ikke bøyer seg og Nato føler behov for å innlede en bakkekrig. Clinton (for ikke å snakke om den "hardt pressede" Bondevik) ønsker ikke å ofre sine egne soldater fordi de vil ikke møte mødre hvis sønner er blåst i filler i Kosovo. Men de kan finne på å støtte opp om UCKs oppofrelde. Kanskje ved å love en eller form for kosovansk selvstyre eller til og med støtte kravet om uavhengighet.

UCK forsynner Nato med rapporter om flyangrep og serbiske troppeforflyttinger. USA og sine allierte har sannsynligvis allerede begynnte å trene opp UCK soldater slik de gjorde med kroatiske og bosniske soldater på midten av 90-tallet.

En svak nasjonal frigjøringsbevegelse som kjemper mot en mektigere fiender kan ofte bli fristet til å se til stormaktene for støtte. Resultatet er at bevegelsen blir til stormaktenes leketøy.

UCK risikerer nå skjebnen til de irakiske kurderne. Fram til 1990 var Vetsen såre fornøyd med å støtte Saddam Hussein og det irakiske regimets brutal undertrykking av kurderne. under Golfkrigen i 1991 oppdaget vestmaktene plutselig kurdernes lidelser og oppmuntret dem til å gjøre opprør mot Saddam.

Etter krigen måtte de flykte nordover for å unngå Saddams hevn og Vetsen opprettet noe de misvisende kalte for "trygge havn" i fjellområdene nære den tyrkiske grensen. de irakiske kurdiske nasjonalistorganisasjonene DKP og PUK har nylig hjulpet Tyrkias militær offensiv mot Kurdistans arbeiderparti (PKK), som kjemper for det kurdiske minoritetets frigjøring i Tyrkia.

En slik elendighet kan vente kosovo-albanerne dersom deres ledere fortsetter å sette sin lit til vestlig imperialisme.

Kosovo-albanere har retten til nasjonal selvbestemmelse, akkurat som de andre balkanske nasjoner og folkeslag. Men nasjonale frigjøringsbevegelser som underlegger seg interessene til stormaktene slutter å være uavhengige politiske krefter.

Sosialister kan ikke støtte UCK i dagens situasjon.

Sosialister er imot alle former for undertrykking, også undertrykking på nasjonalt grunnlag. Men i et imperialistisk system, en verden oppdelt i konkurrerende nasjonalstater og skiftende allianser må våre vurderinger bygge på en konkret analyse av den aktuelle konflikten, med utgangspunkt i hva som er hovedsida ved konflikten.

Lenin formulerte det veldig klart:

"Slåss mot nasjonal undertrykking? Ja, selvsagt. Slåss for noen form for nasjonal utvikling eller nasjonale kulturer generelt? Selvsagt ikke. Utviklingen av nasjonaliteter generelt er prinsippet til borgerlig nasjonalisme. Proletariatet påtar seg ikke å fremme den nasjonale utvikling til hver nasjon, tvert imot advarer den massene mot slike illusjoner. Den står for den dypeste utvikling av den kapitalistiske samkvem og ønsker velkommen alle former for assimilering av nasjoner unntatt den som skjer på grunnlag av makt og privilegier."

Med andre ord er oppgaven å bekjempe både undertrykking og nasjonalismen som ideologi, og det er forutsetninga for å kunne få internasjonal sosialisme fram som et svar og som et alternativ.

Noen, også på venstresida, forsøker å skape et skille mellom god og dårlig nasjonalisme. Alle former for nasjonalisme tar utgangspunkt i at det viktigste folk har til felles er hvilken nasjon - og ikke hvilken klasse de tilhører

Mennesker er sosiale vesener - vi trenger noe å høre til. Vårt alternativ er klassetilhørigheten. Det er en internasjonalistisk tradisjon i norsk arbeiderbevegelse.

Marcus Thrane sa at 17. mai ikke var vår dag. Etter 1917 ble det norske flagg sparka ut av 1. mai tog. Einar Gerhardsen sa at 17. mai var borgerskapets dag - 1.mai var vår dag, vi skulle ikke feire nasjonaldagen. Da Arbeiderpartiet inngikk klassesamarbeid kom parolen "Gjenreis 17.mai som hele folkets dag". Dagens "solidaritetsalternativ" dreier seg om å styrke norske kapitalisters profitter i konkurranse med utenlandske.

Norsk nasjonalisme er utelukkende reaksjonært. Norge er en av USAa mest trofaste allierte og norsk kapitalismen er like aggresiv og hensynsløs som noen annen. Statoil nektet å fordømme Nigerias henrettelse av Ken Sara Wiwa og andre menneskerettighetsaktivister, selv når selskaper som Shell gjorde det.

Kan det noensinne bli fred på Balkan?

I hundre år har revolusjonære sosialister pekt på et alternativ: enhet mellom arbeiderne på Balkan på tvers av nasjonale grenser.

Den russiske revolusjonære Leo Trotski rapportert fra Balkan som journalist i 1912-13. Mot slutten av første verdenskrig skrev han om den fryktelige arven som ble etterlatt av imperialistmaktene Russland, Frankrike, Tyskland og Storbritannia, som alle konkurrerte om å ekspandere og kontrollere tilgangen til de rike handelsrutene i området:

Statene som i dag besitter Balkanhalvøya ble fabrikert av det europeiske diplomati rundt bordet ved Berlinkongressen i 1879. Det var der alle tiltakene ble gjort for å omdanne regionens nasjonale mangfold til et regulært slagsmål mellom bitte små stater.

Ingen av dem skulle utvikle seg utover visse begrensninger, hver og en var spunnet inn i diplomatiske forpliktelser og satt opp mot alle de andre, og til slutt ble alle sammen dømt til hjelpeløshet overfor Stormaktene og deres kontinuerlige intriger og renker.

Avtalene kunne ikke vare, sa Trotski, fordi "de nye grenselinjene har blitt trukket over de levende kroppene til nasjoner som har blitt flerret opp, blødd seg hvite og kraftløse." Han konkluderte: "Hver og en av de balkanske statene omfatter nå innenfor sine grenser en kompakt minoritet som er fiendtlig til seg. Slikt er resultatene av arbeid utført av de kapitalistiske regjeringer. "

Trotskis beskrivelse av Vestens rolle har vist seg riktig gang på gang.

Noen grupper har blitt tilbudt sine egne stater, men bare under rammevilkår av bitter rivalisering med andre grupper, som rører opp etnisk hat og ulmende sinne.

Da første verdenskrig brøt ut, sto den serbiske revolusjonære Lapcevic opp i det krigsivrige serbiske parlamentet og fordømte kampene. Han sa at Serbia måtte "holde opp med å være et redskap for Stormaktene og isteden arbeide for det mål å gjøre Balkan til en sosialistisk føderasjon".

Han var imot undertrykkelsen av alle de balkanske folkene, men mente at å konsentrere seg bare om det nasjonale spørsmål uten henblikk på imperialismen og dens kriger, ville føre til ulykke.

Derfor, sa han, måtte løsningen på det nasjonale spørsmål knyttes til enheten av alle de balkanske folkene.

Etter den russiske revolusjon i 1917 møtes revolusjonære fra hele verden for å diskutere taktikker og strategi. Deres kongress i 1920 inkluderte en seksjon om Balkan i sitt manifest. Der stod det at stormaktene hadde utkjempet krigen under slagordet "forsvar for de små nasjoner", men at deres interesser hadde ført til "den totale ødeleggelse og underkuelse av de balkanske folkene, seirende såvel som beseirede.

Imperialismen har skapt en rekke mindre nasjonalstater. Den styrer dem gjennom banker og monopoler og dømmer dem til utålelige økonomiske og nasjonale byrder, endeløse konflikter og blodige sammenstøt.

I samme ånd argumenterte den bulgarske revolusjonære Kabaksjev med at selv om over en million bulgarere var splittet opp mellom ulike stater og skilt fra Bulgaria av imperialismen, var det nødvendig å se lengre enn nasjonalismen:

Det var nasjonalisme som førte det bulgarske folk gjennom to fryktelige katastrofer i krigene i 1912 og 1918. Det samme har hendt i Serbia, og eneste vei ut er en sosialistisk revolusjon på Balkan.

Stormaktene har revet området i stykker og beredet grunnen for massemord og terror. Revolusjonære har vært en sunnhetens stemme, en stemme for vennskap over grenser og for enhet i arbeiderklassen.

Trotski mente at enhet mellom folkene innen Balkan kunne oppnås på to ulike måter. "Enten ovenfra, ved at den sterkeste balkanske staten, hvilken det nå måtte være, ekspanderer på de svakeres bekostning - dette er en krigens vei av tilintetgjørelse og undertrykkelse av svake nasjoner." Alternativet, sa Trotski, var "nedenfra, gjennom at menneskene selv kommer sammen - dette er revolusjonens vei."

En slik analyse er enda mer relevant i dag. Serberne kan ikke bli fri så lenge deres land undertrykker Kosovo. Kosovo kan ikke bli fri hvis det blir en brikke i Natos spill, og når dets frigjøring blir fulgt kynisk opp av USA, og resten av Vesten.

Serberne er nødt til å støtte kosovoalbanernes rett til selvbestemmelse, til å avgjøre sin egen framtid, og kosovoalbanerne må arbeide for harmoni med serberne og for å få slutt på etniske spenninger.

Deres enhet og respekt for hverandres nasjonale rettigheter er den eneste veien framover til varig fred og framgang.

Reformismens blodige hender: Hvorfor vi trenger et alternativ

Samtlige partier på det norske stortinget støtter Natos krig på Balkan.

At de borgerlige partier, om de så er opptatt av kristne verdier eller norsk landbruks subsidier eller lavere skatter for de rike, støtter Vestens kriger bør ikke overrasker. De har satt seg som mål å fremme kapitalisters interesser.

Men også Arbeiderpartiet har helt siden Natos dannelse for femti år siden vært USAs trofaste allierte når det kommer til krigshandlinger. De støttet Vietnamkrigen og støttet også helhjertet den gjentatte bombingen av Irak, som bare har styrket Saddam Husseins regime. Og de støtter sanksjonene som dreper tusener av irakere hver måned.

Arbeiderpartiet under Gerhardsen satte i gang sin egen utgave av den amerikanske McCarthyismen, da de jagde kommunister ut av posisjoner i fagbevegelsen på 50-tallet.

Mer overraskende var SVs kapitulasjon for Natos krig. Istedetfor å delta i byggingen av en antirkigsbevegelse, heier Erik Solheim og Kristin Halvorsen bombeflyene fram.

Dette er en skam for et parti med sosialisme i navnet, og dobbelt tragisk fordi SV ble til nettopp på bakgrunn av protester mot Norges innordning i NATO og vestlig imperialisme.

SVs forløper Sosialistisk Folkeparti (SF) ble dannet i 1961, etter at Arbeiderpartiet hadde ekskludert en rekke medlemmer som sto i opposisjon til partiets pro-amerikanske utenrikspolitikk.

Et flertall av SV og SU-medlemmer er mot krigen og Norges deltagelse. Landstyret i partiet så sent som november ifjor en uttalelse mot NATO-bombing av Jugoslavia. Likevel gikk landsmøtet den 11. april inn for å støtte krigen.

SV-ledelsen vil framstå som et klart kapitalisme-vennlig parti. Partiet har beveget seg til høyre gjennom mestparten av 80- og 90-tallet. Nå vil det framstå som et klassisk reformistisk parti, som bare vil kjempe for arbeiderklassens interesser innenfor de snevre rammene til internasjonal og nasjonal kapitalisme.

Dette kan se ut som om det går an når økonomien er på vei oppover. Når kapitalismen er i krise betyr reformpartienes tiltro til systemet at de ansvarliggjøre seg overfor angrep på sine egne velgere.

I regjeringsposisjon gjennomfører de nedskjæringene, oppsigelsene og innsparingene som kapitalistene mener er nødvendig.

Og om nasjonalstatens interesser tilsier at den må gå til krig med andre stater, er det naturlig at reformistene støtter opp om barbariet også.

Det gjorde de i 1914, da sosialdemokratiske parlamentarikere støttet opp om sine "egne" lands krigføring.

Å opptre som en heiegjeng for krigens barabari, slik SV gjør i dag, er endestasjon for de som mener de skal gjøre kapitalismen menneskevennlig istedenfor å kjempe for kapitalismens avskaffelse.

Heldigvis har flertall i SU erklært seg som motstandere av kapitalisme og dens kriger.

- USA og NATO bomber for å sikre sine økonomiske interesser, og for å vise seg fram som verdenspoliti. Bombene vil bare hjelpe Milosevic. Et sosialistisk partis oppgave nå må være å bidra til å øke den folkelig motstanden mot krig, sa SU-leder Kari Anne Moe til Sosialistisk Arbeideravis den 8. april.

Motstand mot krig

Det finnes mange eksempler på at masser av arbeidere har bygget antikrigsbevegelser.

Bølgen av nasjonal sjåvinisme ved begynnelsen av første verdenskrig, for eksempel, avtok ettersom død og nød krevde sine ofre.

I 1917 nektet russiske arbeidere å fortsette å krige. De kastet det gamle russiske regimet, forent bak slagordet "brød, jord og fred". Det revolusjonære Russland trakk seg ut av krigen.

Så ble krigen brakt til ende av en revolusjon i Tyskland.

Et halvt århundre seinere spilte opposisjonen mot Vietnam-krigen som oppstod i USA og andre steder, en viktig rolle i å bringe krigen til opphør. Det som begynte som små protester rullet som snøballer til massedemonstrasjoner som til og med påvirket stemningen blant amerikanske soldater i Vietnam.

Motstand mot kriger har alltid startet med at et mindretall av befolkningen gjorde opprør mot barbariet de ser foran seg. Etter hvert som blodbadet fortsetter og krigen trappes opp, kan mindretallet forandre seg til et flertall,. En slik bevegelse kan gi vanlige mennesker muligheten til å slåss, ikke bare mot den spesielle krigen, men mot det samfunnet som lager nedslaktingen.

Sosialister knytter forbindelse mellom kampene mot krig og kamper mot fattigdom, bolignød, rasisme og all undertrykking. På den måten kjemper vi en klassekrig - den eneste krigen som kan stoppe krig.

*BTX SOMALI UNGE* Når Vesten har intervenert direkte, og påberopt seg humanitære motiver, har det alltid ført til katastrofe. Det nyligste eksemplet er Somalia.

I 1992 la USAs marine til land i Somalia. Daværende president Bush sa at de var kommet for å stanse sulten og borgerkrigen.

Først ble de 28 000 FN-soldatene ønsket velkommen av lokalbefolkningen. Men følelsen av å ha blitt reddet snudde seg fort til hat.

Soldatenes grusomhet mot innbyggerne styrket grepet til de somaliske "krigsherrene" som de var antatt å skulle avvæpne.

Antallet myrdede somaliere vill aldri bli kjent - men det var med sikkerhet flere tusen. Det kom bilder av belgiske soldater som stekte et somalisk barn levende over et bål.

Sosialisme og krig

Nato-bombingen og dens forferdelige konsekvenser viser at det 20. århundre slutter som det begynte - med stadige kriger.

Århundret åpnet med løfter fra lederne for verdens stormakter om et nytt daggry for fred og framgang. Men i hvert tiår de siste 100 år har vanlige menn og kvinner blitt slaktet, lemlestet og psykologisk torturert av krigens virkninger.

Millioner har også dødd av krigens bivirkninger - av sykdom, sult og masseforflytninger av flyktninger.

Hver gang framstiller verdens land og krigshissere målene sine i det edleste lys. De sier at krigene deres er mot tyranni og ondskap, og for demokrati og frigjøring.

Årsakene forandrer seg gjennom årene. Men hver gang blir løgner pumpet ut for å maskere sannheten om hva alle kriger handler om - makt, kontroll og evnen til verdens herskere til å dele opp kloden og skaffe profitt.

Og i hver eneste krig sender de rike og mektige i hver nasjon vanlige soldater fra arbeiderklassen for å dø for dem.

Kapitalismen er historiens mest blodige samfunn. Fra sin begynnelse har kapitalismen vært yngleplass for kriger - om kolonier, gull, slaver, olje, opium, billig arbeidskraft og "strategiske fortrinn".

Konkurranse mellom rivaliserende kapitalister driver dem ustanselig framover i jakten på profitt. Dette er ikke en fredelig prosess.

Når rivaler går konkurs og kapitalistiske konserner blir større, blir de i økende grad avhengige av å bruke staten og militærvesenet for å styrke sine interesser.

Krigshisser

General Wesley Clark er sjefen for Natos styrker. Han sloss i Vietnam, der han ble såret.

Mens de forhandlet under krigen i Bosnia, gjorde Clark seg til venn med den serbiske militærlederen Ratko Mladic. De byttet til og med militærluer. Seinere ga Mladic Clark en pistol med inskripsjon for å besegle deres vennskap.

Clark ble også kamerat med Milosevic. Under Dayton-forhandlingene tilbrakte de to en aften over en flaske whisky mens de delte opp Bosnia på en dataskjerm.

Det 20. århundre har vært det blodigste århundret, for ved siden av konkurransen om markeder og ressurser har kapitalismen også skapt teknologien og våpnene som kan skape død i enorm skala.

Første verdenskrig i 1914-18 var en krig for kolonier. Storbritannia hersket over en tredjedel av verden, mens Frankrike kontrollerte Indo-Kina og halve Afrika. Den tyske herskerklassen kom med i løpet seinere, og hadde derfor bare noen få kolonier og ønsket seg flere.

Den britiske regjeringa visste at den bare kunne få vanlige folk til å støtte krigen hvis den overbeviste dem om at fienden begikk forferdelige grusomheter mot sivile. Det ble framsatte løgner i pressa om tyske soldater i Belgia som voldtok nonner og lemlestet barn.

Seinere forskning har ikke kunnet stadfeste en eneste slik historie. Komiteens funn var basert på uttalelser fra ikke navngitte belgiske flyktninger som ikke hadde vært vitne til disse hendelsene, og alle utsagnene "forsvant" på mystisk måte fra arkivene. Samtidig sensurerte de krigende regjeringene bilder av døde soldater, nyheter om nederlag og skyttergravenes virkelighet.

Ti millioner døde i første verdenskrig. Selv om Norge ofissielt ikke var innlandet i krigen var motstanden stor mens redere og andre kakser tjente grov på andre folks nød.

Etter krigen ble en ny internasjonal orden ble erklært av de seirende maktene - Storbritannia, Frankrike og USA. De sa at dette var slutten på all krig. Men før det hadde gått 20 år var verden igjen kastet ut i en enda større krig; annen verdenskrig.

Massive nedgangstider på 1930-tallet intensiverte den økonomiske konkurransen mellom verdens store land.

I dag blir krigen feiret som en krig mot fascismen og mot Hitlers diktatur i Tyskland. Og vanlige soldater var da også innstilt på å kjempe mot nazistene. De så det som en krig for demokrati.

Men verdens herskere kjempet for sine egne interesser. Den britiske herskerklassen slåss for å opprettholde det britiske imperiet, særlig i Midtøsten og Øst-Asia. USA ønsket å erstatte Storbritannia som verdens dominerende makt, og ville nedkjempe konkurransen fra den japanske herskerklassen i Stillehavet. Herskerne i Japan ønsket seg kolonier i Indonesia, Malaya og Sørøst-Asia for å sikre forsyninger av olje til Japan.

Resultatet av krigen var 50 millioner døde.

Hvis stormaktene var interessert i å nedkjempe nazismen - hvorfor bombet de da ikke jernbanelinjene til gasskamrene? Hvorfor lot de ikke jøder på flukt fra Hitler få fri inngang til sine land?

Norske myndigheter utarbeidet en plan - ikke for å hjelpe jødene - men for å holde dem ute. Det ble opp til sosialister og fagforeninger å hjelpe flyktninger og presse regjeringa til å slippe dem inn.

En av de avsluttende handlingene i annen verdenskrig var at USA slapp atombomber over et allerede overvunnet Japan som USA visste var i ferd med å overgi seg.

Slutten på krigen gled over i den kalde krigens periode. Konkurransen mellom Sovjetunionen og Vesten førte til flere kriger. Innen fem år var gått siden slutten av annen verdenskrig, var det krig i Korea. USA sa at dette var en krig mot kommunismen og for frihet, samtidig med at landet gikk inn i McCarthy-perioden med heksejakt på alle venstreorienterte.

I realiteten utkjempet USA og Sovjetunionen en blodig episode tilknyttet den kalde krigen, på bekostning av folkene i både Nord- og Sør-Korea. USA brukte teppebombing og det kjemiske våpenet napalm i Korea. Omkring to millioner sivile ble drept i Korea, og 100 000 barn ble etterlatt som foreldreløse.

Ved begynnelsen av Korea-krigen var militærmyndighetene trege med å innføre sensur. En skakende amerikansk soldat ble gjengitt da han sa:

Forteller dere korrespondenter sannheten til folk hjemme? Forteller dere at vi ikke har noe å kjempe med og at dette er en helt nytteløs krig?

Hæren stoppet raskt enhver kritikk av avgjørelser gjort av militære kommandomyndigheter eller av de allierte soldatenes framferd på slagmarken.

Korea-krigen ble snart fulgt av Vietnam-krigen.

Nok en gang sa USA at dette var en krig mot diktatur og for demokrati og sivilisasjon. I "sivilisasjonens" navn slapp USA flere bomber over Vietnam enn de gjorde under hele annen verdenskrig. Amerikanerne lot det regne bomber ned på vietnamesiske sivile, og sprøytet napalm og det kjemiske våpenet Agent Orange over jordbruksland og landsbyer.

En million mennesker døde i Vietnam. Nok en million døde da USA utvidet sin bombing til Kambodsja. Omkring 55 000 amerikanske soldater mistet livet.

Slutten på den kalde krigen i 1989 ble igjen fulgt av løfter om en ny verden med framgang og fred.

Likevel gikk det ikke mer enn et år før Saddam Hussein ble utropt som "den nye Hitler". Pressen spydde ut historier om hvordan Saddams soldater voldtok flyvertinner i Kuwait og rev babyer ut av sykehusenes kuvøser.

Bare en håndfull personer utfordret disse historiene. Seinere ble det åpenbart at de alle var løgner, basert på "vitnesbyrd" fra et medlem av den kuwaitiske kongefamilien.

Virkelige barnedrap oppstod, og begås fremdeles. Årsaken er vestlig bombing. FN innrømmet nylig at 6 000 irakere dør hver måned som resultat av sanksjonene mot Irak.

I mellomtida sluker verdens våpenvirksomhet ressurser i mange-milliardersklassen mens spebarn dør av mangel på næring, gamle og syke er uten omsorg, og de fattige og hjemløse lider.

Århundret har vært vitne til en omdreining av et forferdelig hjul.

Løgner pøses ut for å rettferdiggjøre myrdingen. Så, noen få år seinere, er det ofte vanskelig å finne noen som vil forsvare nedslaktingen.

I dag sier mange politikere, historikere og militære figurer at første Verdenskrig var meningsløs. Det er vanskelig å finne forsvarere av Margaret Thatchers krig på Falklandsøyene. Mange sier nå at Golfkrigen i 1991 var en krig for olje.

Den kurdiske minoriteten i Tyrkia er utsatt for udertrykkelse som er like brutal som den som nå rammer albanerne i Kosovo.

Men Tyrkia er medlem av Nato og en nøkkelalliert for USA og Israel.

Derfor væpner Vesten Tyrkia, ingnorerer deres grusomheter mot kurderne og hjalp landet å kidnappe den kurdiske opprørslederen Abdullah Öcalan. Arrestasjonen av Öcalan har ført med seg en bølge av undertrykkelse mot kurdere og sosialister i Tyrkia.

I mars fordømte hæren demonstrasjonstog på den internasjonale kvinnedagen, og arresterte tusener av kurdere.

Mer enn 30 000 kurdere har blitt drept i Tyrkias skitne krig gjennom de siste 15 årene. Tre millioner har blitt drevet fra sine hjem, og tusenvis av landsbyer har blitt jevnet med jorda.

Bondevik har fortsatt Norges salg av våpendeler til Tyrkia.

Men da det foregikk hauset regjeringer og presse opp en krigsfeber og fordømte alle som måtte gi uttrykk for motstand mot krigene.

Det er ikke bra nok å motarbeide kriger årevis etter at de er ferdige. Motstanden må komme med én gang.

Det er også en annen side ved det grusomme krigshjulet. Hver gang blir de som slåss hyllet som helter, bare for å bli glemt når de ikke lenger er nødvendige.

Mange soldater fra første verdenskrig kom hjem fra skyttergravene til arbeidsløshetskøene eller for å tigge på gata.

Vietnam-veteranene ble forlatt for å råtne i vanskjøttede sykehus, og i dag blir de som lider av traumer etter Golfkrigen, ignorert.

Kapitalismen avler krig. Men den avler også alternativet til krig. I dag må vi gjøre alt som står i vår makt for å motarbeide Natos krig på Balkan, men vi må også knytte forbindelsen mellom denne motstanden og motstanden mot dette systemet som avler krigene.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.