IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Hvordan Hitler kom til makta

l 1923 var Hitler en avdanka og mislykka maler som hadde slått seg på politikk og satt på ølstuene og filosoferte. Han tok seg et glass for mye en kveld og satte i gang det farseaktige "ølstuekuppet" i Bayern.

linje

Publisert: 24.08.1999

For det satt han i fengsel et par år. Ti år seinere, i 1933, ble han rikskansler i Tyskland og ble valgt på fullt legal måte til landets leder. Resten av historia kjenner vi alle: 2. verdenskrig, konsentrasjonsleirenes redsler, en knust arbeiderbevegelse i alle de landa som ble okkupert av nazismen.

Men hvordan kunne Hitler ta makta? Hvordan kunne han manøvrere seg fram til en posisjon hvor ingen hindre sto i veien? Hvordan kunne han gjøre dette uten å møte voldsom motstand fra sine naturlige klassefiender arbeiderne? Hvordan kunne den best organiserte arbeiderklassen i hele Europa - i Karl Marx´ Tyskland - gi opp uten kamp? Hvilke sosiale, politiske og økonomiske faktorer lå til grunn for Hitlers vei til makta?

Den økonomiske krisa

Nazismens frammarsj må naturligvis først og fremst sees på bakgrunn av den økonomiske og politiske konjunkturen. Tyskland hadde tapt den første imperialistiske krigen (1914-1918). Det betydde at landet hadde mista sine kolonier og andre ekspansjonsområder, og at de seirende landa hadde lagt en kraftig krigsskadeerstatning på sin konkurrent.

Tyskland ble derfor spesielt følsomt for den økonomiske utviklinga etter krigen. Det ble kasta mellom ytterpunktene i konjunkturene. Den økonomiske krisa etter krigen var sterkere her enn i andre land, og stabiliseringa etterpå gikk svært langsomt.

Situasjonen ble ikke noe hedre når Frankrike i 1923 okkuperte Ruhr og tok de viktigste produksjonsområdene. Dette tapet ble riktignok på overflata dekka av utenlandske lån, og de tidligere problemene ble midt på 20-tallet avløst av en voldsom økonomisk vekst.

I virkeligheten hvilte denne veksten på usikker grunn, og en stor del av den kom av usunn spekulasjon. I slutten av vekstperioden brøt det ut en kraftig inflasjon som uthulte pengeverdien.

l 1929 kom det krakket man hadde kunnet vente seg. Det traff ikke bare Tyskland, men hele den kapitalistiske verden. l realiteten var verdenshistorias dypeste økonomiske krise nå et faktum, Fabrikkene ble tømt for arbeidere, produksjonen ble lagt ned, antallet arbeidsløse steg voldsomt, mens de som ennå sto i produksjonen opplevde kraftige lønnsnedslag. Millioner av familier sto plutselig uten levebrød. De gyldne 20-åra gikk over til de mørke 30-åra.

Tyskland var ett av de land som ble hardest ramma, og her var ikke krisa hare økonomisk På grunn av landets spesielle situasjon var den også politisk.*1* Hele det skjøre Weimardemokratiet brøt sammen

I 1930 ble landets siste parlamentariske regjering styrta. Etter det ble Tyskland styrt av mindretallsregjeringer og unntakslover i de tre åra fram til fascismens seier. Det fantes ikke lenger noe stort sosialt feste for det borgerlige demokratiet. Arbeiderklassen var splitta og dessuten desillusjonert etter

nederlagene i flere revolusjonære kriser (1918, 1921 og 1923). En viktig del av borgerskapet var alliert med de gamle føydalklassene, og så på det borgerlige demokratiet med skepsis. Sosialdemokratiet og de liberale grupperingene smelta sammen.

I hele den økonomiske krisa 1929-33 befant Tyskland seg i en revolusjonær krise. Det bestemte ikke bare arbeiderklassens kamp for å finne en løsning gjennom proletær revolusjon; det betydde også at de viktigste sektorene den tyske borgerklassen støtta nasjonalistiske høyrepartier, og til slutt nazismen for å skape politiske forhold som gjorde fortsatt utsuging av arbeiderne mulig.

Hva er fascisme?

DET VAR GJENNOM denne økonomiske krisa, sont altså i virkeligheten var en krise på alle nivåer i det kapitalistiske samfunnet, at fascismen vokste fram i Tyskland. Den var borgerskapets forsøk på å løse den krisa som systemet hadde skapt, en løsning som gikk ut på å innføre drastiske forandringer i forholdet mellom samfunnets hovedklasser. Men det er ikke nok å si at fascismen var en reaksjonær bevegelse for å definere den. Heller ikke er det nok å si at den var autoritær og ville avskaffe demokratiet og de representative institusjonene. Det finnes mange slike bevegelser som griper inn i det kapitalistiske samfunnet etter behov (militær-diktaturer, persondiktaturer, unntaksregimer, osv.).

Fascismen hande en annen side som skilte den fra andre diktatoriske*2* regimer; den var en massebevegelse. De massene fascismen satte i bevegelse var småborgerskapet,*3* hele den gruppa småkjøpmenn håndverkere, bønder og intellektuelle sont hadde blitt ruinert av den økonomiske krisa. Den måten de var vant til å leve på var blitt umulig å fortsette, og de forbannet maktesløst alle de som kunne tenkes å ha skylda for deres ulykke, enten det nå var fagforeningene, de politiske partiene, parlamentarismen, storfinansen eller jødene. De ble tiltrukket av Hitlers demagogi, og så i han mannen som skulle gi de andre klassene en lærepenge og gi småborgerne tilbake sin verdighet.

Småborgerne

SMÅBORGERNE ER EN ustabil klasse som ikke kan skape en sjølstendig bevegelse. De må følge en av hovedklassene i samfunnet. Gjennom fascismen ble de tvunget til å følge storkapitalen. Men dette var ikke det eneste alternativet. Arbeiderklassen kunne også ha trukket småborgerskapet til seg - om den gjennom sitt revolusjonære parti hadde ført en fast politikk.

Fascismen oppstår vanligvis i kjølvannet av mislykka revolusjon, når det revolusjonære partiet har vist at det er ute av stand til å løse den politiske krisa og småborgerskapet vender seg i en annen retning. At den tyske fascismen ikke vokste fram før revolusjonen, og dessuten vokste i styrke under hele krisa, viser at kommunistpartiet var ute av stand til å gjøre proletariatet til sentrum i det politiske livet i landet.

Når fascismen kommer til makta er den ikke lenger en småborgerlig bevegelse. Da opptrer den som storkapitalens agent og lover å løse den økonomiske krisa. Det er bare en måte dette kan gjøres på: Gjennom å knuse alle spor av proletarisk organisering og innføre ulike typer tvangsarbeid.

Krisa veltes over på arbeiderklassen, og storkapitalen får nye muligheter for økonomiske investeringer. (Gjennom aggressiv utenrikspolitikk sikrer fascismen både rustningsindustrien og nye ekspansjonsområder for imperialismen). Hele arbeiderbevegelsen trues med utslettelse. Dette var den viktigste lærdommen ved fascismens oppkomst.

Man ville innføre et nytt forhold mellom klassene, der proletariatet skulle brytes opp i enkeltindivider og miste sin stilling som politisk klasse. Denne forandringa av forholdet mellom klassene er også en av de avgjørende forskjellene mellom det borgerlige demokratiet og fascismen.

Sosialdemokratiets holdning til fascismen

HVILKEN HOLDNING hadde så arbeiderorganisasjonene? Hvordan forsøkte de å stoppe fascismen? Om sosialdemokratiet er det ikke mye å si. Det førte ganske enkelt ingen kamp mot fascismen. Hvorfor ikke? Den reformistiske ideologien bygger på troen på at man gradvis kan overta den kapitalistiske staten og at økonomien litt etter litt blir moden for sosialismen.

For reformistene tilhørte økonomiske kriser fortida til. Det gjorde at man ikke var forberedt på den økonomiske krisa i 1929. Man forutså den ikke og kunne ikke legge fram en politikk for å bekjempe den.

Sosialdemokratiet vinner alltid sin styrke i en oppgangsperiode da de gjennom klassesamarbeid kan gi arbeiderne materielle fordeler og sikrere levevilkår. Men denne muligheten forsvinner i kriseperioder, I hele perioden 1929-33 tapte sosialdemokratiet stemmer i valg etter valg.

Sosialdemokratiet hadde heller ikke noen teori om fascisme. Man så bare de ytre sidene (hakekors, ledermystikk, rasisme, osv.) og kunne aldri komme lenger enn til å moralisere over menneskenes ondskap. Man forsto ikke fascismens sosiale bakgrunn og så ikke hvilken klassesammensetning den hvilte på.

Sosialdemokratiet begrensa sin virksomhet til de forskjellige representative forsamlingene i den borgerlige staten. De klarte ikke å gjøre noe utafor disse. De kunne ikke mobilisere massene til kamp mot fascismen. Vel hadde de arbeiderklassen som sin klassebasis, men det var en passivisert arbeiderklasse.

En aktivisering av arbeiderklassen ville bety at sosialdemokratiet også ville miste innflytelsen sin over arbeiderne, at det spesielle sosialdemokratiske handlingsmønsteret og den reformistiske ideologien ville minske i innflytelse. Dette ble sosial-demokratiets dilemma under Weimarrepublikkens dødskamp.

Fascismen kunne bare beholde sin makt gjennom å knuse alle typer proletariske organisasjoner, også de sosialdemokratiske. Men sosialdemokratiet kunne ikke mobilisere til kamp mot fascismen, fordi en sånn mobilisering ville bety at den sosialdemokratiske innflytelsen ble underminert. Sosialdemokratiet ble tvunget til å forsøke å manøvrere mellom to flammer - den kontrarevolusjonære fascismen og den revolusjonære kommunismen.

Jernfronten

SOSIALDEMOKRATIETS HANDLINGSLAMMELSE kan illustreres med historien om "Jernfronten". Etter å ha avvist alle forslag om en proletær enhetsfront, besluttet sosialdemokratiet seg for å opprette en egen "front" som var inndelt i kampgrupper, "jernhendene". Gjennom å slå sammen de arbeiderorganisasjonene man kontrollerte (inkludert idrettsorganisasjonene) kunne man mønstre det imponerende antallet av 4,5 millioner arbeidere i denne fronten.

Men hva skulle man bruke "Jernfronten" til? For å bevæpne arbeiderne og slå ned de fascistiske provokatørene? For å ringe inn de nazistiske halvmilitære troppene og avvæpne dem? Slett ikke.

Jernfrontens viktigste oppgave ble å drive valgkamp for den borgerlige presidentkandidaten Hindenburg, den mannen som seinere skulle gi Hitler makta! Denne "Jernfronten" kunne ikke engang hindre utrenskinga av sosialdemokrater fra den prøyssiske delstatsregjeringa i 1931. Sosialdemokratene kunne ikke forsvare arbeiderne mot fascismen.

Nazistene gikk kraftig framover i 1930-åras begynnelse. De fikk støtte av småborgerskapet. Samfunnet var i krise. Sosialdemokratiet var handlingslamma.

Kommunistene hadde store muligheter til å utnytte situasjonen. I motsetning til sosialdemokratiet hadde de kunnet forutse den økonomiske krisa. De var ikke ideologisk bundet opp av troen på en harmonisk utvikling. Dette ga kommunistene en strategisk og taktisk fordel, som kunne ha vært avgjørende for å forvandle krisa til en proletær makterobring. Men hvorfor gikk det ikke sånn? Hva var det som var feil?

Feilen var at Komintern (den stalinistisk leda Kommunistiske Internasjonalen) gjorde en fullstendig feilaktig analyse av klassekreftene. Dette gjaldt synet på fascismen, som man reduserte til en vanlig reaksjonær bevegelse uten å se de spesielle trekkene ved fascismen. Men enda mer gjaldt det sosialdemokratiet som man - tro det eller ei - så på som en variant av fascismen!

Sosialdemokratiet - "sosialfascistisk"

ALLEREDE I 1924 hadde Stalin formulert en "teori" om sammenhengen mellom sosialdemokrati og fascisme. I følge denne fantes det ingen motsetninger mellom disse to bevegelsene, sosialdemokratiet var "fascismens moderate fløy". De to bevegelsene var "tvillinger".

Sosialdemokratiet var egentlig ikke noe annet enn "sosialfascisme", mente Stalin. Egentlig var de farligere enn fascismen fordi de ikke åpent viste sine hensikter. Dette førte til at man klart avviste alle tanker på en enhetsfront mellom sosialdemokrater og kommunister for å knuse fascismen. Bare under spesielle forhold kunne man skape en "enhetsfront nedenfra", men absolutt ikke ovenfra, med de sosialdemokratiske organisasjonene. I *K*Pravda* i april 1931 skrev man:

"Sosialdemokratiet er borgerskapets hovedstøtte innafor arbeiderklassen og det mest aktive partiet når det gjelder å fascifisere den borgerlige staten... Denne sosialdemokratiske rollen, som i ord går mot fascismen og som hylles av høyrefløyen og trotskistene som "motstandere" av fascismen, må skånelsesløst avsløres. Det kan ikke være snakk om noe kompromiss eller noen blokk med de sosialdemokratiske arbeiderne mot fascismen og sosialfascismen! Å støtte sosialdemokratiet betyr å støtte fascismen, å støtte den kapitalistiske offensiven mot arbeiderklassen, å støtte forberedelsene for krig mot Sovjetunionen. I Tyskland støtter sosialdemokratene Brüning-regjeringa som utøver det fascistiske diktaturet."*

"Borgerlig demokrati/fascisme - samme sak"

UT FRA DETTE synet fantes det egentlig ingen forskjell på det borgerlige demokratiet og fascismen. Begge var bare varianter av samme tema. Komintern-lederen Manuilski analyserte situasjonen i april 1931, på denne måten:

"Det fascistiske regimet er, ikke noen ny type stat; det er en form av det borgerlige diktaturet i imperialismens epoke. Det vokser organisk fram av det borgerlige demokratiet.... Bare en borgerlig liberal kan akseptere at disse to politiske formene er prinsipielt ulike; gjennom å konstruere en sånn motsetning forleder sosialdemokratiet bevisst massene."*

Denne analysen førte med seg flere alvorlige taktiske feil. For det første hadde man et feilaktig syn på enhetsfronten og kunne ikke tvinge de sosialdemokratiske lederne til aksjonsenhet for seinere under kampens gang å avsløre dem for massene. Dermed tok man bare avstand fra sosialdemokratiet i ord.

For det andre så man på sosialdemokratiet som hovedfienden og rettet ilden i gal retning. Det førte til at man bl.a. i 1931 var med på å styrte den sosialdemokratiske delstatsregjeringa i Preussen og støttet nazistene i folkeavstemminga. Det førte også til at man i slutten av 1932 kunne se en grotesk oppvisning i Berlins gater: kommunistiske militanter og nazistiske aktivister gikk rundt arm i arm for å samle inn penger til de streikende transportarbeiderne. Kommunistene kjempa ikke mot nazistenes forsøk på å trenge inn i arbeiderbevegelsen. Tvert imot var man villig til å opprette en aksjonsenhet med dem, den enhetsfronten man ikke ville ha med "sosialfascistene".

Trotskis kamp for en proletær enhetsfront

KONKLUSJONEN PÅ VÅR analyse kan bare bli en: både sosialdemokratiet og kommunistpartiet bidro til at fascismen kom til makta i Tyskland. For å knuse fascismen hadde man måttet skape enhet i arbeiderklassen. Fordi sosialdemokratiet ennå hadde et sterkt grep om flertallet av arbeiderne, kunne dette bare gjøres på en måte, gjennom å skape en proletær enhetsfront. Det hadde betydd å opprette en aksjonsenhet mellom sosialdemokrater og kommunister for å forsvare arbeiderorganisasjonene. En slik enhet kunne bare opprettes nedenfra. Den måtte også bety en avtale mellom partienes ledelser (Derimot kunne man tvinge sosialdemokratiet til enhetsfront gjennom press nedenfra).

Men en sånn aksjonsenhet skulle sjølsagt ikke bety at man slutta med den interne polemikken eller at man skulle slutte å kritisere sosialdemokratiet for deres forræderrolle. I løpet av enhetsfrontens utvikling hadde det vært mulig å vinne over flertallet av arbeiderne og isolert lederne, avslørt dem i handling.

Om fronten ble kombinert med et aksjonsprogram som starta med et forsvar av arbeiderorganisasjonene (arbeidermilitser, fabrikkråd, arbeiderkontroll), og endte opp med opprettelsen etterhvert av arbeiderråd (den høyeste formen for enhetsfront), da kunne man også vinne den nødvendige styrken for å gå til offensiv for å ta makta og opprette en proletarisk stat.

Slik så i korthet den strategien som Trotski skisserte ut i en strøm av artikler og pamfletter om det tyske spørsmålet mellom 1930 og 1933. På tross av at han var politisk isolert i landflyktighet i Tyrkia, klarte han å vurdere klassekreftene i Tyskland på en riktig måte og vise til de feilaktige analyser som veiledet stalinistene. Men hans advarsler falt for døve ører og ble latterliggjort i den stalinistiske pressa. Det tyske kommunistpartiet fortsatte sin vei mot undergangen.

Kommunistpartiets politikk etter Hitlers maktovertagelse

I JANUAR 1933 var kampen over. Hitler sto som seierherre. Men makta var ennå ikke konsolidert. Det var ennå muligheter til å handle! Hvordan handla kommunistpartiet nå og i de åra som fulgte?

I flere måneder nekta man å se virkeligheten i øynene. Man snakka om Hitlers maktovertakelse som en tilfeldighet, og hevda at fascismen snart skulle trøtte seg ut og veien til makta ligge åpen. Kominterns eksekutivkomite hevda at man hadde ført en riktig politikk og ga ingen nye direktiver. Ultravenstre-politikken fortsatte - mens nazistene meia ned arbeiderorganisasjonene en etter en.

Først året etter kasta man begrepet om "sosialfascisme" over bord. Men det betydde ikke at man korrigerte kursen. I stedet gjorde man en vending på 180 grader: Fra ultravenstre-politikk gikk man over til høyreopportunisme.

For å stoppe fascismen i de europeiske landa ble folkefronten proklamert, en front som ikke bare skulle omfatte arbeiderpartiene men også de tradisjonelle (og dypt korrupte) småborgerlige partiene. Den minste fellesnevneren skulle være forsvaret av det borgerlige demokratiet. Alle krav om sosialisme skulle stues vekk. Dette ble linja i de land hvor fascismen ennå ikke hadde seira, effekten av dette var nye nederlag. Men hvordan kunne man kjøre denne linja i land som allerede var fascistiske?

Front med fascistene

MAN KAN IKKE tro sine egne øyne når man leser dokumentene: I disse landa gikk man ut med parolen om at man skulle opprette en "folkefront" med de fascistiske funksjonærene og med en fascistisk ideologi som basis. Man hevda helt enkelt at Mussolini og Hitler hadde "forrådt" fascismen!

Kominterns offisielle organ *K*Rundschau* inneholdt den 20. september følgende opprop fra ltalias kommunistiske parti til "den fascistiske gamle garden og den fascistiske ungdommen":

"Vi erklærer at vi er klare til å kjempe sammen med dere og med hele Italias folk for å gjennomføre det fascistiske programmet fra 1919 og hvert krav som representerer en særskilt eller almen direkte interesse for arbeiderne og folket i Italia. Vi er klare til å kjempe sammen med alle som virkelig vil slåss mot den håndfull parasitter som suger ut og undertrykker nasjonen og mot de byråkratene som står i deres tjeneste... La oss rekke hverandre hendene, fascister og kommunister, katolikker og sosialister, mennesker fra ulike strømninger! La oss rekke hverandre hendene og la oss stå side om side for å sikre medborgernes rett til eksistens i et sivilisert land som vårt. Vi har alle som mål å gjøre Italia sterkt, fritt og lykkelig... De nåværende herskerne i vårt land vil dele opp Italias folk i fascister og ikke-fascister. La oss heve en fane for folkenes enighet, for brød, arbeid, frihet og fred."*

Denne politikken var ingen tilfeldighet, og slett ikke begrensa til Italia. Den hadde sin paralell i Tyskland. Også her gikk det tyske kommunistpartiet ut med et opprop der man innbød fascistene til en folkefront:

"For å forsvare det arbeidende folkets livsinteresser er forsoning innen det tyske folkets masser nødvendig. I denne kampen har alle som arbeider, det -være seg nasjonalsosialister, kommunister, sosialdemokrater eller katolikker, samme interesser. Alle dem, som setter Tysklands valg høyere enn interessene til de l0.000 på toppen, må holde sammen, enten de nå er vanlige medlemmer i arbeidsfronten eller funksjonærer i de nasjonalsosialistiske masseorganisasjonene."*

Stalinistisk sjølmordspolitikk

DENNE POLITIKKEN var for øvrig ikke helt ny. Den tilsvarte en merkelig episode under valget i 1930, der de tyske kommunistene forsøkte å trekke med seg de småborgerlige massene gjennom å bruke fascistiske talemåter. Man stakk all snakk om proletarisk revolusjon under teppet, og snakka i stedet om "folkerevolusjon".

Så langt kom altså det tyske kommunistpartiet gjennom en feilaktig politikk. Den best organiserte arbeiderklassen i Europa smuldra i stykker. Det revolusjonære partiet som ble skapt av Rosa Luxemburg og hennes kamerater, krøp nå på kne for de fascistiske funksjonærene, samtidig som deres egne helter (som Thälmann) forsmekta i de nazistiske konsentrasjonsleirene. Dette er en av lærdommene fra 30-åra. Den kommunistiske bevegelsen begikk harakiri. Den revolusjonære tradisjonen må gjenoppbygges. Kamper for å bygge nye kommunistiske partier går videre.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.