IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

For arbeidernes enhetsfront mot fascismen

Dette heftet er opprinnelig trykket i Bulletin Oppozitsii - Opposisjonens bulletin - nr. 25-26 nov/des 1931.

linje

Publisert: 24.08.1999

Tyskland befinner seg nå på ett av de store historiske vendepunkter hvor det tyske folkets skjebne, Europas skjebne og i stor grad menneskehetens skjebne vil avgjøres for tiår framover. Om man setter en ball øverst på en pyramide, kan den minste bevegelse få den til å rulle ned enten til venstre eller til høyre. For hver time som går, rykker denne situasjonen nærmere i Tyskland. Det finnes krefter som vil at ballen skal rulle til høyre og knekke arbeiderklassens rygg. Det finnes krefter som vil at ballen skal bli liggende på pyramidetoppen. Dette er en utopi. Ballen kan ikke bli liggende på pyramidetoppen. Kommunistene vil at ballen skal rulle til venstre og brekke kapitalismens rygg. Men det er ikke nok å ville; man må vite hvordan.

La oss igjen stille spørsmålet: Er den politikken som sentralkomiteen i det tyske kommunistpartiet fører ut i øyeblikket korrekt eller feilaktig? Hva ønsker Hitler?

Fascistene vokser svært raskt. Kommunistene vokser også, men mye langsommere. Veksten på ytterpolene viser at ballen ikke kan bli liggende på pyramidetoppen. Fascismens raske vekst understreker faren for at ballen kan rulle til høyre. Her ligger det en enorm fare. Hitler legger vekt på at han er mot et statskupp. For å kvele demokratiet en gang for alle, vil han ta makta på demokratisk vis. Kan vi for alvor tro på dette?

Om fascistene kunne regne med å få et absolutt flertall av stemmene ved neste valg på fredelig vis, kunne de sjølsagt kanskje velge denne framgangsmåten. Men i virkeligheten er denne veien utenkelig for dem.

Det er tåpelig å tro at nazistene vil fortsette å vokse uavbrutt, i ubegrensa tid framover. Før eller seinere vil de ha tørka inn sitt sosiale rekrutteringsgrunnlag. Fascismen har innebygget så voldsomme motsetninger i seg, at det må komme et øyeblikk hvor tilveksten ikke lenger er større enn frafallet. Dette tidspunktet kan komme lenge før fascistene får samla noe i nærheten av halvparten av stemmene. De vil ikke stoppe opp, sjøl om de ikke har noe mer å vinne her. De vil bli tvunget til å satse på en omvelting. Men sjøl om vi ser bort fra dette, er fascistene skilt fra den demokratiske veien.

Veksten av de politiske motsetningene i landet og fascistenes reine bølle-metoder i agitasjonen. vil føre til at jo nærmere fascistene når et reint flertall, jo mer opphetet vil atmosfæren bli, og jo sterkere vil kampene og konfliktene vokse. Ut fra dette perspektivet er en borgerkrig uunngåelig.

Spørsmålet om en fascistisk maktovertakelse vil derfor ikke avgjøres av stemmetall, men av borgerkrig, en borgerkrig fascistene forbereder seg på og framprovoserer. Kan vi bare ett minutt tenke oss at Hitler og hans rådgivere ikke innser og regner med dette? Det ville bety at vi så på dem som treskaller. Det finnes ingen større forbrytelse i politikken enn å håpe at en sterk fiende vil gjøre dumheter. Men om Hitler er klar over at veien til makta går gjennom en grusom borgerkrig, betyr det at hans taler om den fredelige demokratiske veien bare er et skalkeskjul, det vil si en krigslist. Da er det enda mer nødvendig å holde øya oppe.

Hva skjuler seg bak Hitlers krigslist?

HANS BEREGNINGER er enkle og åpenbare: Han vil berolige sine motstandere med at han har et langsiktig perspektiv om parlamentarisk vekst for nazismen, for seinere å ta dem på senga og sette inn dødsstøtet på et riktig tidspunkt. Det er absolutt mulig at Hitlers flørting med den demokratiske parlamentarismen vil kunne få i stand en eller annen koalisjon hvor fascistene besitter de viktigste postene. Disse postene kan de seinere seinere bruke for å gjennomføre sitt statskupp. Det er helt klart at en koalisjon, f.eks. mellom Sentrum og fascistene ikke vil bli noen etappe i en "demokratisk" løsning på spørsmålet, men et skritt nærmere et statskupp på det tidspunkt som er gunstigst for fascistene.

Vi må planlegge på kort sikt

Alt dette betyr, og det er til og med uavhengig av den fascistiske generalstabens ønsker, at en avgjørelse kan komme i løpet av de neste par måneder, om ikke uker. Dette har enormt stor betydning når man skal utvikle en korrekt politikk.

Om vi lar fascistene ta makta om to-tre måneder, vil kampen mot dem neste år bli mye vanskeligere. Alle revolusjonære planer som legges opp for to, tre eller fem år framover, vil bli bortkastet og håpløst vrøvl om arbeiderklassen lar fascistene ta makta i løpet av de neste to, tre eller fem måneder. For politikken i en revolusjonær krisesituasjon, er beregningen av tidsfaktoren like viktig som under krigsoperasjoner.

La oss se på et annet mer fjerntliggende eksempel for belyse vår ide: I Hugo Urbahns*4*, som ser på seg sjøl som "venstrekommunist", proklamerer at det tyske partiet er bankerott og politisk dødt. Han går inn for at man bygger et nytt parti Om Urbahns har rett, ville det bety at fascismens seier er sikker. For å bygge et nytt parti trengs flere år (Og det er ikke noe som tyder på at Urbahns parti ville bli noe bedre er Thälmanns, *5* når Urbahns var leder for partiet, var det slett ikke færre feil).

Om fascistene virkelig skulle ta makta, ville det ikke bare bety fysisk ødeleggelse av kommunistpartiet, men en virkelig politisk bankerott før det. Et vanærende nederlag i kamp mot menneskelig søppel vil aldri de mange millioner tyske proletarer kunne tilgi den Kommunistiske Internasjonalen og dens tyske seksjon.

En fascistisk maktovertakelse vil derfor sannsynligvis gjøre det nødvendig å skape ei nytt revolusjonært parti, og etter alt å dømme også en ny Internasjonale. Det ville være en enorm historisk katastrofe. Men å si i dag at alt dette er uunngåelig kan bare gjøres av ekte likvidatører, folk som under dekke av hule fraser vil kapitulere som feiginger, uten å kjempe. Med denne oppfatninga har bolsjevik-leninistene*6* som kalles "trotskistene" av stalinistene, ingen ting til felles. Vi er fullt overbevist om at en seier over fascismen er mulig - ikke etter at de er kommet til makta, ikke etter fem, ti eller tjue års fascist-styre, men nå, under de gitte forhold, i løpet av de kommende måneder og uker.

Thälmann ser fascistenes seier som uunngåelig

En riktig politikk er nødvendig for å seire. Det betyr at vi trenger en politikk som er tilpassa den nåværende situasjonen og det nåværende styrkeforholdet, og ikke tilpassa en situasjon som kan utvikle seg om ett, to eller tre år når spørsmålet om makta har vært avgjort i lang tid.

Hele ulykka springer ut av den politikken som sentralkomiteen i det tyske kommunistpartiet forer ut, delvis bevisst og delvis ubevisst, som er bestemt av at man ser fascismens seier som uunngåelig. I appellen for en "Rød enhetsfront" av 29. november 1931 tar sentralkomiteen i kommunistpartiet utgangspunkt i at det er umulig å slå fascismen før man har slått sosialdemokratiet. Den samme tankegangen blir gjentatt i alle mulige varianter i Thälmanns artikler. Er denne tankegangen riktig?

I historisk målestokk er den fullt ut riktig. Men dette betyr

slett ikke at man ved enkel gjentakelse kan løse dagens problemer. En ide som er riktig ut fra den helhetlige revolusjonære strategiens synspunkt, forvandles til en løgn og en reaksjonær løgn om den ikke oversettes til taktikkens språk.

Er det riktig at man, for å bli kvitt arbeidsløshet og elendighet, først må ødelegge kapitalismen? Det er riktig. Men bare den største treskalle kan av dette trekke slutninga at vi ikke behøver å kjempe i dag, med alle krefter, mot de midler kapitalismen bruker for å øke arbeiderklassens elendighet.

Kan vi vente at kommunistpartiet i løpet av de neste par måneder kan nedkjempe både sosialdemokratiet og fascismen? Ingen normalt-tenkende person som kan lese og regne vil våge å komme med en sånn påstand.

Politisk står spørsmålet slik: Kan vi slå tilbake fascismen nå, i løpet av de neste par måneder. det vil si samtidig som et svært svekka, men (dessverre) ennå svært sterkt sosialdemokrati eksisterer? Sentralkomiteen svarer negativt. Med andre ord: Thälmann ser fascismens seier som uunngåelig.

Den russiske erfaringa

For å uttrykke meg så klart og konkret som mulig, skal jeg enda en gang vende, tilbake til Kornilov-opprøret. Den 26. august 1917 ledet general Kornilov sine kosakktropper, og en irregulær divisjon, mot Petrograd. Ved makta satt Kerenski*7*, borgerskapets lakei og 75% på Kornilovs side. Lenin var fremdeles under jorda, - på grunn av anklagene om at han var i Hohenzollernes*8* tjeneste. For samme anklage var jeg sjøl satt i isolat i Kresty-fengselet.

Hvordan gikk bolsjevikene fram i denne situasjonen? De kunne også ha sagt: "For å bekjempe Kornilov må vi først slå Kerenski." De sa også dette mer enn en gang, fordi det var nødvendig for den seinere propagandaen.

Men dette var ikke aleine nok når man skulle kjempe mot Kornilov i dagene etter 26. august, og for å hindre han i å slakte proletariatet i Petrograd. Derfor nøyde ikke bolsjevikene seg med generelle appeller til arbeiderne og soldatene om å bryte med samarbeidsfolka og å støtte en rød enhetsfront av bolsjevikene. Nei bolsjevikene foreslo å kjempe i enhetsfront sammen. Nei- bolsjevikene foreslo sammen med mensjevikene og de sosialrevolusjonære, å sammen med dem skape felles kamporganisasjoner. Var dette riktig eller feilaktig? La Thälmann svare på det.

For å vise enda klarere hvordan sakene lå an i forhold til enhetsfronten, skal jeg referere til følgende hendelse: Umiddelbart etter at fagforeningene hadde stilt kausjon og jeg var løslatt, gikk jeg rett til Komiteen for nasjonalt forsvar. Der diskuterte og vedtok jeg saker som angikk kampen mot Kornilov, sammen med mensjeviken Dan og sosialrevolusjonæren Gotz. Begge disse var allierte av den samme Kerenski som hadde holdt meg fengslet. Var dette riktig eller feilaktig? La Remmele*9 *svare på det.

Er Brüning det "minste onde"

Sosialdemokratene støtter Brüning*10*, stemmer på han, tar ansvar for han overfor massene - ut fra tanken om at Brüning-regjeringa er det "minste onde". *K*Die Rote Fahne* *1l* forsøke å tilskrive meg samme syn - ut fra at jeg argumenterte mot kommunistenes tåpelige og nedrige deltakelse i Hitlers folkeavstemning.*12*

Har den tyske venstreopposisjonen eller jeg noen gang krevet at kommunistene skal støtte og stemme på Brüning? Vi marxister anser Brüning og Hitler, og Braun*13* også, som ulike deler av ett og det samme systemet. Spørsmålet om hvem av dem som er det "minste onde" har ingen mening, for det systemet vi slåss mot trenger alle disse delene. Disse elementene er for tida i konflikt med hverandre, og proletariatets parti må trekke fordeler av denne konflikten i revolusjonens interesse. Musikkens skala har sju toner. Spørsmålet om hvilken av disse tonene som er "best" - do, re eller mi - er et tåpelig spørsmål. Musikeren må vite hvilke toner han skal slå ned og når han skal slå dem ned. Det abstrakte spørsmålet er hvem som er det minste onde. Brüning eller Hitler - er like tåpelig. Det som er nødvendig er å vite hvilke av disse "toner" om må slås ned. Er dette klart?

La oss ta et annet eksempel for å hjelpe de vaklende: Når en av mine fiender gir meg en liten porsjon gift hver dag, mens en annen er i ferd med å skyte meg ned, da vil jeg først slå pistolen ut av hånda på min andre fiende. Dette vil gi meg mulighet til å bli kvitt min første også. Det betyr slett ikke at gifta er et "mindre onde" enn pistolen.

Hele ulykka kommer av at det tyske kommunistpartiet har plassert seg sjøl på samme grunnlag som sosialdemokratene, bare med motsatt fortegn: Sosialdermkratene stemmer på Brüning, de ser på han som det minste onde. Kommunistene på den andre sida, som nekter å stole på Braun eller Brüning på noen måte (og dette gjør de helt rett i), går ut på gatene og støtter Hitlers folkeavstemning, det vil si fascistenes forsøk på å styrte Brüning.

Ved dette ser de sjøl Hitler som det minste onde, for en seier i folkeavstemningen ville ikke brakt arbeiderne til makta, men

Hitler. Det er virkelig pinlig å måtte argumentere om sånne ABC-spørsmål. Det er trist, svært trist, når musikere som Remmele i stedet for å se forskjell på tonene, tramper med støvlene på hele klaveret.

Det er ikke spørsmål om de arbeidere som allerede har forlatt sosialdemokratiet, men om de som fremdeles er der.

Tusener på tusener av Nosker, Welser og Hilferdinger*14* foretrekker til sjuende og sist fascismen framfor kommunismen. Men da må de en gang for alle rive seg løs fra arbeiderne. I dag er ikke dette ennå tilfelle. I dag er sosialdemokratiet som helhet, med alle sine motsetninger, tvunget inn i en skarp konflikt med fascismen. Det er vår oppgave å trekke fordel av denne konflikten, og ikke forene motsetningene mot oss.

Fronten må nå rettes mot fascismen. En felles direkte kampfront som omfatter hele proletariatet, må også utnyttes i kampen mot sosialdemokratiet. Et sideangrep er også effektivt.

Det er nødvendig at vi viser i handling at vi er helt klare til å bygge en felles blokk med sosialdemokratene mot fascistene i alle de tilfeller de går med på en slik blokk. Å si til de sosialdemokratiske arbeiderne: -Sett deres egne lederne til side og bli med i vår 'uavhengige enhetsfront', er bare å føye en ny hul frase til tusenvis av andre. Vi må skjønne hvordan vi i virkeligheten skal rive arbeiderne vekk fra deres ledere - og dagens virkelighet er - kampen mot fascismen.

Det finnes, og det vil sikkert bli flere, sosialdemokratiske arbeidere som er forberedt på å kjempe- hånd i hånd med kommunistene mot fascismen, uansett eller til og med mot ønskene til de sosialdemokratiske organisasjonene. Med sånne progressive elementer er det viktig å knytte nær kontakt. Men i den nåværende situasjonen er ikke dette så mange.

Den tyske arbeideren er vokst opp i organiseringas og disiplinens ånd. Dette har både sterke og svake sider.

Det overveldende flertallet av sosialdemokratiske arbeidere vil slåss mot fascismen, men - i alle fall nå - bare sammen med sine organisasjoner. Vi kan ikke hoppe over dette stadiet. Vi må hjelpe de sosialdemokratiske arbeiderne til å prøve ut deres organisasjoners og deres lederes verdi i handling, i denne nye og spesielle situasjonen hvor det er spørsmål om liv eller død for arbeiderklassen.

Vi må tvinge sosialdemokratiet inn i en blokk mot fascismen

Problemet er at det er mange skremte opportunister innafor sentralkomiteen i kommunistpartiet. De har hørt at opportunisme består i en kjærlighet til blokkdannelser. Derfor er de mot blokker. De skjønner ikke forskjellen på en begrensa kampenhet i en streik eller i f.eks. en parlamentarisk avtale eller forsvar av arbeidertrykkerier mot fascistiske bander.

Valgavtaler og parlamentariske kompromisser mellom det revolusjonære partiet og sosialdemokratiet er vanligvis til fordel for sosialdemokratiet. Konkrete avtaler om masseaksjon, med kamp som målsetting, er alltid nyttig for det revolusjonære partiet.

Den Engelsk-russiske komite*15* var en utillatelig type blokk, mellom to lederskap på en felles politisk plattform, som var uklar og skuffende. Den bandt ikke noen av partene til handling i det hele tatt. At denne blokken fortsatte under den britiske generalstreiken, når generalrådet fungerte som streikebrytere, var forræderpolitikk fra stalinistenes side.

Ingen felles plattformer med sosialdemokratene eller ledelsen for de tyske fagforeninger, ingen felles publikasjoner, paroler eller plakater! Marsjer hver for seg, men slå sammen! Bli bare enige om hvordan man skal slå, hvem man skal slå og når man skal slå!

En slik avtale kan inngås til og med med fanden sjøl, med hans oldemor, og til og med med Noske og Grzesinsky*16* Bare med en forutsetning; at man ikke binder sine egne hender.

Det er nødvendig uten flere forsinkelser å utvikle et helt system av forslag om praktiske tiltak. Ikke med mål å rett og slett "avsløre" sosialdemokratiet (foran kommunistene), men med virkelig kamp mot fascismen som målsetting.

Spørsmålet om forsvarskomiteer på fabrikkene, om full arbeidsmulighet for fabrikkrådene, om forsvar av arbeidernes organisasjoner og institusjoner, spørsmålet om våpenarsenaler som kan bli tatt av fascistene, spørsmålet om nødstiltak, det vil si spørsmålene om koordinering av de sosialdemokratiske og kommunistiske kampdivisjonene, osv. osv. må alt behandles i dette programmet. I kampen mot fascistene spiller fabrikkrådene en viktig rolle. Her er et særlig presist aksjonsprogram nødvendig. Hver fabrikk må bli en anti-fascistisk festning, med sine egne kommandanter og bataljoner. Det må utarbeides kart over de fascistiske brakkene og andre fascistiske støttepunkter i hver eneste by og hvert eneste distrikt. Fascistene forsøker å omringe de revolusjonære støttepunkter. Omringerne må omringes.

På dette punktet er en avtale med sosialdemokratiske og faglige organisasjoner ikke bare tillatt, det er en plikt. Å avvise dette på "prinsipielt grunnlag" (i realiteten p.g.a. byråkratisk tåpelighet, eller noe som er verre, p.g.a. feighet) er å gi direkte og umiddelbar støtte til fascismen.

Vi satte fram forslag om et slikt praktisk program av avtaler med sosialdemokratiet, så langt tilbake som september 1930 ("Vendingen i Komintern og den tyske situasjonen", Bulletin Oppozitsi i nov/des 1930), det vil si for ett og et kvart ar siden. Hva har ledelsen gjort med dette? Så og si ingenting.

Sentralkomiteen i det tyske kommunistpartiet har diskutert alt unntatt det som er den viktigste oppgaven. Så mye verdifull tid som er gått tapt! I realiteten er det ikke mye tid igjen. Aksjonsprogrammet må være strengt praktisk, strengt objektivt, angå saken, uten noen kunstige "krav", uten reservasjoner, slik at enhver vanlig sosialdemokratisk arbeider kan si til seg sjøl: Det kommunistene foreslår er helt nødvendig for kampen mot fascismen. På dette grunnlaget må vi trekke med oss de sosialdemokratiske arbeiderne med vårt eksempel og kritisere deres ledere som garantert vil fungere som kontroll og bremse. Bare på denne måten er seieren mulig.

Et godt Lenin-sitat

Dagens etterplaprere*17* det vil si Lenins dårlige disipler, liker å dekke over sine egne mangler med sitater ved alle anledninger som byr seg. Ofte er sitatene fullstendig på sida av saka.

For marxister kan ikke spørsmål avgjøres av sitater, men ved hjelp av en korrekt metode. Om man er hjulpet av riktige metoder, er det heller ikke vanskelig å finne riktige sitater.

Etter at jeg ovenfor trakk sammenlikninga med Kornilovopprøret, sa jeg til meg sjøl: Vi kan antakelig finne en teoretisk forklaring for vår blokk med samarbeidsfolka under kampen mot Kornilov hos Lenin. Og dette er det jeg fant i andre delen av bind 14 i den russiske utgaven, et brev fra Lenin til sentralkomiteen, skrevet tidlig i september 1917:

*SIT*"Til og med på det nåværende tidspunkt er vi ikke tvunget til å støtte Kerenski-regjeringa. Det ville være prinsippløst. Det spørres: Skal vi da ikke slåss mot Kornilov? Sjølsagt. Men det er ikke en og samme ting. Det finnes ei grense for dette; og den blir overskredet av de bolsjeviker som lar seg styre av hvordan hendelsene utvikler seg og legger seg under for samarbeidsfolka. Vi skal slåss, vi slåss mot Kornilov men vi støtter ikke Kerenski. Vi avslører hans svakhet. Forskjellen er ganske delikat; men den er svært viktig og må ikke glemmes.

Hvilke forandringer av taktikken har vi gjort etter Kornilovopprøret? Vi har justert kampformene mot Kerenski. Uten å i det hele tatt slutte å være hans fiender, uten å ta tilbake ett ord av det vi har sagt om han, uten å gi opp vårt mål om styrte Kerenski, sier vi: Vi må analysere tidspunktet, vi vil ikke styrte Kerenski nå. Vi nærmer oss spørsmålet om kamp mot han på en annen måte: ved å forklare Kerenskis svakheter og vakling for folket (som kjemper mot Kornilov)."*

Det samme foreslår vi. Fullstendig uavhengighet for den kommunistiske organisasjonen og pressa, full frihet for kommunistisk kritikk, det samme for sosialdemokratene og fagforeningene. Bare foraktelige opportunister tillater kommunistpartiets frihet å bli begrensa (som ved inngangen til Kuomintang*18*).

Vi tilhører ikke dem. Ingen tilbaketrekking av vår kritikk av sosialdemokratene. Vi skal ikke glemme det som har hendt tidligere. Hele det historiske regnskapet, inkludert regnskapet for Kari Liebknecht og Rosa Luxemburg*19*, vil bli presentert på et riktig tidspunkt. På samme måte som de russiske bolsjevikene gjorde overfor mensjevikene og de sosialrevolusjonære for deres oppbanking, baktaling, fengsling og drap på arbeidere, soldater og bønder.

Men vi stilte dem til regnskap først to måneder etter at vi hadde utnytta den delvise motsetninga mellom Kerenski og Kornilov, mellom "demokratene" og fascistene, for å være belt sikre på å slå fascistene tilbake. Bare på grunn av dette kunne vi seire.

Hvis sentralkomiteen i det tyske kommunistpartiet vedtar den linja som kommer til uttrykk i Lenin-sitatet ovenfor, vil hele forholdet til de sosialdemokratiske massene og til fagforeningene straks forandre seg: I stedet for artikler og taler som bare overbeviser de som er overbevist fra før, vil agitatorene nå -finne et felles språk med nye hundretusener og millioner av arbeidere. Motsetningene innad i sosialdemokratiet vil vokse raskere. Fascistene vil bli tvunget til å innse at oppgaven slett ikke bare består i å slå Brüning, Bratun og Wels, men i åpen kamp mot arbeiderklassen. Da vil alvorlige motsetninger slå til innad i fascistbevegelsen. Bare denne veien gjør en seier mulig.

Men man må ønske denne seieren. I øyeblikket finnes det mange feige karrierister og bløffmakere med små poster i kommunistpartiet. Og deres inntekter, og særlig deres eget skinn, er kjært for dem. Disse skapninger har tendens til å spytte ut ultra-radikale fraser, men bak disse ligger det ødeleggende og foraktelig fatalisme. "Uten seier over sosialdemokratiet kan vi ikke bekjempe fascismen!" sier disse forferdelige revolusjonære, og p.g.a. dette har de gjort utreisepassene sine klare.

Arbeider-kommunister, dere er hundretusener, ja millioner; dere kan ikke rømme noe sted; det er ikke nok utreisepass for dere. Om fascismen tar makta, vil den valse dere ned som en voldsom panservogn. Deres redning ligger i nådeløs kamp. Og bare en kampenhet med de sosialdemokratiske arbeiderne kan gi dere seier. Skynd dere, arbeider-kommunister, dere har ikke mye tid igjen!

NOTER:

1 Weimarrepublikken ble opprettet etter den 1. verdenskrig,
ledet av sosialdemokratene.
2 I orginalteksten er begrepet bonapartistiske brukt i stedet for diktatoriske. Med det menes regimer som kom til makten gjennom kupp og uten noen sterk klassebasis. Marx laget begrepet etter at NapoleonIII (Louis Bortaparte) tok makta i Frankrike 1851. Staten har en slags "relativ selvstendighet". Marx skrev i sin "Louis Bonapartes 18. Brumaire" at bonapartisme "var den eneste mulige form for regjering på et tidspunkt da borgerskapet allerede hadde tapt, mens arbeiderklassen ennå ikke hadde tilegnet seg muligheten til å styre nasjonen".
3 Småborgerskapet er definert sont den klassen der den som arbeider sjøl eier, eller i hvert fall kontrollerer, sine produksjonsmidler, dvs butikken, fjøset, småbedriften. l motsetning til borgerskapet arbeider småborgeren sjøl med sine produksjonsmidler og har hare få eller ingen arbeidere til å jobbe sammen med seg. ,
4 Urbahns: en av KPD-lederne etter 1924 som ble ekskludert (sammen med Maslow og Fischer) i 1927 og stifta "Leninbund".
5 Thälmann: KPD-leder fra 1927 til han ble arrestert av Hitler i 1933. Døde i konsentrasjonsleir i 1944.
6 Bolsjevik-leninistene:Betegnelsen som Venstreopposisjonen brukte på seg sjøl for å understreke at de sto i tradisjonen til Lenin og bolsjevikpartiet.
7 Kerenski: Medlem av sosialrevolusjonære parti som overtok sjefsstolen i den provisoriske regjeringa i juli 1917.
8 Hohenzollerne: Den tyske keiserfamilien.
9 Herman Remmele: En av lederne i KPD.
10 Heinrich Brüning: Rikskansler fra 1930-32. Medlem av det konservative Senterpartiet.
l1 Die Rote Fahne: KPDs avis.
12 Folkeavstemming: Mislykka forsøk fra Hitler i 1931 på å kaste det sosialdemokratiske styre i delstaten Prøyssen. Støtta av KPD.
13 Otto Braun: Sosialdemokratisk statsminister i Prøyssen 1925-1932
14 Gustav Noske, Otto Wels, Rudolf Hilferding: Ledende sosialdemokrater.
15 Den Engelsk-russiske komité: Danna av russiske og britiske fagforeningslederei 1925. Den fortsatte, trass i svikt fira lederne i britisk LO innafor sentralrådets linje i generalstreiken i 1926, inntil 1927 da britene brøt samarbeidet.
16 Albert Grzesinsky: Sosialdemokratisk politisjef i Berlin.
17 Etterplaprere: Trotskis navn for stalinismens "teoretikere"
18 Kuomintang: Borgerlig-nasjonalistisk parti i Kina ledet av Chiang Kai-Shek. Kommunistpartiet i Kina gikk på Stalins ordre inn i Kuomintang og var ute av stand til å yte motstand når Chiang knuste den kinesiske revolusjonen i 1927.
19 Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg: Ledende medlemmer av KPD under den tyske revolusjonen 1918-1919. Begge to ble myrda på ordre fra Noske i januar 1919.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.