IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Er menneskets natur en hindring for sosialisme?

"Sosialisme er en god idé men det vil ikke fungere i preaksis. Du kan ikke forandre menneskets natur!" Dette er et av de vanligste argumentene man møter når man diskuterer mulighetene for sosialisme. Det er det første du hører på jobben, i kantina eller på puben. Det er et argument som mange politikere og intellektuelle bruker.

linje

Publisert: 01.01.1997

Det er også et argument som blir godtatt av mange mennesker som gjerne vil ha et bedre samfunn men som ikke helt tror at det er mulig. Argumentet godtas til og med av mange som anser seg som sosialister, mange Arbeiderparti- og SV-medlemmer, for ikke å snakke om deltakerne i den nye antikapitalistiske bevegelsen.Resultatet er at man utvanner sosialismebegrepet til å bety å justere på det nåværende systemet framfor å gå inn for å forandre det grunnleggende.

Argumentet om menneskets natur er vikningsfullt for de som er motstandere av sosialisme. Det er kort, konsist og til poenget – et kjapt svar som ikke virker som om det betinger videre gjennomtenkning. Argumentet er knyttet til mange andre gjengse ideer, for eksempel: "Det vil bestandig være noen på toppen av samfunnet", "Mennesker er grunnleggende egoistiske", "Noen vil alltid ønske å ha mer enn andre", "Revolusjoner ender alltid i tyranni".

Argumentet hviler på den tradisjonelle kristne ideen om arvesynden: at alle mennesker opp gjennom generasjonene har måttet bøte for Adam og Evas synd i Edens Hage. Forestillingen om at det finnes en eller annen innprogrammert feil i den menneskelige naturen synes å forklare all ondskapen i verden – som rasisme og sexisme. Feilen i menneskets natur gjør virkelig likhet og samarbeid mellom mennesker umulig. Særlige politiske spørsmål som den russiske revolusjonens nederlag og stalinistdiktaturets seier, sosialismens tilsynelatende falitt i Øst-Europa og Kina forklares med menneskets natur.

Disse ideene virker som om de bekreftes av alles menneskers erfaringer i hverdagen. Hvem har tross alt ikke sett enkelte menneskers kyniske kamp for forfremmelser, hvem har ikke blitt sveket av en venn eller blitt fortvilet av andres apati eller egoisme? Disse erfaringene har bidratt til å heve argumentet om menneskets natur opp til et nivå som kalles "sunt folkevett". På tross av dette vil vi vise at argumentet er fullstendig galt.

Menneskets natur forandrer seg

Hvorfor sier folk at menneskets natur gjør at sosialismen er umulig? De sier at det finnes et settmed kjennetegn, oppførslesmønstre og grunnleggende holdninger som er felles for nær sagt alle mennesker og at disse kjennetegnene ikke kan kombineres med gjennomføringen av et klasseløst samfunn basert på kolektivt eierskap og kontroll.

Det argumenteres særlig for at flertallet av mennesker er uhelbredelig grådige og ambisiøse slik at de bestandig vil ønske seg mer enn sin rettferdige andel av de materielle godene og vil ønske å dominere andre.

Men enhver gjennomgang av hvordan mennesker oppfører seg selv i dagens samfunn vil vise at dette er galt. Selvfølgelig finnes det massevis av negative eksempler på grådighet og ambisjoner – se bare på Fremskrittspartiet, Kjell Inge Røkke eller den typen politiker som vinner amerikanske presidentvalg. Men det finnes samtidig like mange eksempler på selvoppofrelse, mot og omsorg.

Mennesker risikerer sine egne liv for å redde andre i dødsulykker, som Slipner forliset eller Åsta-ulykken; Nelson Mandela satt fengslet i 27 år for en sak han trodde på; studenter og arbeidere sto sammen på Den Himmelske Freds Plass i Kina i 1989 da stridsvogner angrep dem. Det finnes nok av eksempler fra hverdagen også: foreldre som bruker livet sitt til å ta vare på barn med store handikapp; arbeidere som velger elendig betalte jobber i helsesektoren framfor bedre betalte jobber i deler av privat sektor; gavmildheten som ofte er framtredende når folk gir til TV-aksjoner og andre former for veldedighet.

Når det gjelder saker som helsevesenet, hjemløse, pensjoner og hjelp til de fattige, er opinionen generelt positiv til å bidra. Selv i Willochs, Reagans og Thatchers egoistiske jappetid på 1980-tallet viste ofte meningsmålinger store flertall for fellesskapstanker som for eksempel mer penger til helse og pensjoner.

Selv når regjeringer planlegger de mest aggressive imperialistiske kriger vet de at de må "selge" dem ved å tillegge krigføringen et humanitært motiv. USA gikk inn i Vietnam for å "redde demokratiet". Å beskytte kosovo-albanere fra "etnisk rensing" var NATOs offisielle begrunnelse for å gå til krig mot Serbia.

IMF, Verdensbanken og WTO må i dag rettferdiggjøre sin egen eksistens med programmer som offisielt dreier seg om "fattigdomsbekjempelse" og "gjeldslette". De møter så stor motstand mot måten de forsøker å gjøre hele verden til en stadig mer integrert arena for de rikeste selskapenes investeringer. I praksis virker strukturtilpasningsprogrammene og handelsavtalene selvølgelig ikke fattigdomsbekjempende i det hele tatt.

Disse eksemplene er ikke brukt for å bevise at menneskets natur er naturlig uegoistisk. Men de viser at det er absurd å hevde at mennesker er uhelbredelig grådige.Dette er særlig tilfelle når man har i mente at dette er måten mennesker oppfører seg på i et kapitalistisk samfunn, et samfunn som ved en hver anledning gjør det enklest mulig å være grådig, usolidarisk og oppfordrer til en konmkurransementalitet.

I motsetning til å betrakte mennesket som grunnleggense godt eller ondt, er et menneske faktisk grådig eller gavmild, modig eller feig, frampå eller tilbakeholden. Det finnes individer som ville gitt alt for familien sin men som ikke løfter en finger for naboen. Andre gir mye til veldedighet men gir blaffen i ungene sine. Noen mennesker har uendelig sympati for dyr mens de ikke synes særlig om andre mennesker, andre folk har det motsatt.

Det hele kommer an på omstendighetene. Det spiller en rolle om mennesker føler seg sårbare eller om de føler seg sterke og fulle av selvtillit. Det spiller en rolle hvordan det aktuelle spørsmålet fortoner seg sett i forhold til oppfattelsene man har fått tillært gjennom oppveksten og det som har formet vedkommendes liv. Kort fortalt: mennesker forandrer seg når omstendighetene rundt dem, levevilkårene og erfaringsgrunnlaget deres forandrer seg.

Historien viser at dette er enda mer riktig for samfunn og sosiale klasser. Ta eksemplet med den rusiske revolusjonen. Dette skal i følge enkelte være beviset på menneskanaturens uforanderlighet. I realiteten viser eksemplet det motsatte.

I århundrer led den russiske befolkningen under tsarens diktatur.Russland var et land preget av uvitenhet og overtro, et land hvor ekstremt bakvendte ideer om kvinner og en rabiat antisemittisme hadde fotfeste.For en overfladisk observatør kunne det sikkert virke som om det var noe rotfestet i den russiske befolkningens natur som gjorde at disse ideene var dominerende.

I 1905 og 1917 reiste disse samme menneskene seg i opprør mot tsarismen. De streiket, demonstrerte, slåss og tok over makta – de gjennomførte den mest fantastiske revolusjonen i menneskets historie.

Denne revolusjonen søkte å snu verden på hodet: den tok kontroll over fabrikkene, ga jorda til småbøndene og trakk Russland ut av den imperialistiske krigen. Den ga nasjonale minoriteter reten til selvbestemmelse, lovbestemte full likestilling, valgte en jøde (Leon Trotski) til president for det sentrale arbeiderrådet og gjorde ham til leder for de revolusjonære militærstyrkene. Til vår observatør nevnt ovenforville det nå sikkert se ut som om det lå i den russiske befolkningens natur å inneha et glødende revolusjonært engasjement.

På 1920- og 1930-tallet ble revolusjonen bekjempet av det stalinistiske byråkratiet som knuste arbeiderne og småbøndene og fordømte millioner av mennesker til sult og millioner til døden i sisbirske arbeidsleire. Vår kjenner av den russiske "folkesjela" ville kanskje sett dette som en bekreftelse på den iboende russiske trangen til å la seg diktere av tyranner.

I realiteten var det sånn at den russiske befolkningens "natur" – de kollektive oppfatningene, den sosiale psykologien og oppførselsmønstrene (som i alle tilfelle varierte ut fra hvilken klasse man tilhørte) – gjennomgikk massive forandringer i skiftende materielle omstendigheter.

Tsarens langvarige styre med den følgende underdanige holdningen blant befolkningen hadde grunnlaget i den russiske økonomiens ekstreme bakvendthet. Tsarens fall og oppsvinget av revolusjonær entusiasme hadde sine røtter i måten kapitalismen utviklet seg på i Russland, med en svak kapitalistklasse som ble møtt av en sterk arbeiderklasse med evnen til å samle massene av småbønder bak seg.

Revolusjonens kollaps og stalinismens fødsel ga opphav til en ny runde med apati, oppgitthet og underdanighet. Dette var resultatet av revolusjonens isolasjon i og med at den ikke spredde seg utenfor Russland og det som i praksis var arbeiderklassens destruksjon i den forferdelige borgerkrigen i 1918-1921.

Skiftende omstendigheter ga skiftende "natur".

Disse 20 årene av russisk historie viser noe som bare blir enda mer tydelig hvis man ser på verdenshistorien i sin helhet. Måter å oppføre seg på som blir ansett som evige og naturlige i ett samfunn i en gitt tidsperiode blir oppfattet som fullstendig unaturlige i andre samfunn i andre tidsperioder.

Det store flertallet av mennesker i England anså slaveri for mennesker med svart hud som naturlig i det 17. århundret.Det ble hevdet at slaveri oppsto som følge av svarte menneskers naturlige underlegne natur. Mot slutten av det 19. århundret hadde imidlertid synet på slaveriet forandret seg: i England ble det ansett som en forbrytelse mot menneskets natur. I USA eksisterte disse to synene på slaveri samtidig, i nordstatene dominerte synet at svarte og hvite hadde felles rettigheter, i sørstatene at slaveri lå i saverte menneskers natur.

For den amerikanske urbefolkningen ("indianerne") var privat eierskap av jord "unaturlig". For en 1700-talls landeier var det den mest selvfølgelige menneskeretten. I antikkens Hellas ble homofili ansett for å være den høyeste formen for kjærlighet, i viktoriatidens England var det den laveste. For tradisjonelt praktiserende hinduer har arrangerte ekteskap vært normen i århundrer, for de fleste mennesxker i vesten virker det "unaturlig". Med forandringer i de sosiale omstendighetene forandres "menneskets natur".

Disse eksmplene kunne vært mange flere. De viser alle den enorme fleksibiliteten som menneskets oppfatninger, moral og oppførsel innehar. Eksemplene illustrerer den massive rollen som kultur spiller i formingen av menneksker - det som er sosialt tillært framfor genetisk betinget. De viser også i hvilken grad kultur forandrer seg i takt med skiftende materielle omstendigheter.

Hva er menneskets natur?

Mennesker forandrer seg med omstendighetene. Men betyr dette at mennesket ikke har en natur i det hele tatt?. Noen sosialister har vært fristet til å påstå dette som en enkel måte å behandle det antisosialistiske argumentet på.

Men det finnes alvorlige problemer innebygd i en argumentasjon som motsetter seg ideen om en menneskelig natur fullstendig.

For det første kan det føre til et menneskesyn som anser mennesker som fullstendig manipulerbare. Det kan ut fra dette synet argumenteres for at et totalitært regime som kontrollerer media og barneoppdragelsen kunne formet menneskene som det ville og på denne måten eliminere enhver fare for opprør. Men det finnes mye bevis for at dette ikke er tilfelle.Verken Hitler i Tyskland eller Stalin i Sovjet – de to verste diktaturene i historien – klarte makthaverne å undertryke all motstand eller alle opposisjonelle ideer. Til og med i konsentrasjonsleirene fantes det mennesker som slo tilbake.

Det er bestandig en grense for hvor langt en stat kan gå i å hjernevaske mennesker. Grensa går når statens undertrykking kommer i konflikt med innbyggernes naturlige grunnleggende behov.

For det andre er det å hevde at en menneskelig natur ikke eksisterer å hevde at det ikke finnes kjennetegn som er felles for mennesker og dermed skiller dem fra andre vesener. Dette er åpenbart ikke tilfelle. Hvis det var riktig ville det ikke være mulig å snakke om en menneskelig historie i det hele tatt.

Hva kan vi så si om menneskets natur?

Vi må ta utgangspunkt i biologi. Det er åpenbart at mennesker er et særegent biologisk vesen med en spesifikk menneskelig genetisk kode. Denne genetiske koden avgjør et menneskelig vesens fysiske struktur.

I siste instans er denne bilogiske naturen heller ikke bestemt en gang for alle. Men evolusjonens timeplan er ekstremt langsom og utvikler seg på en helt annen måte enn den historiske utviklingen. Mennesker i dag er ikke vesentlig annerledes enn mennesker 10 000 eller til og med 20 000 år siden. I vår sammenheng – spørsmålet om muligheten for sosialisme – kan vi betrakte menneskets fysiske natur som konstant.

Vår fysiske natur gir oss mennesker visse felles behov som må møtes, samt felles fyske forutsetninger til å møte disse behovene.

De mest grunnleggende og udiskutable av disse behovene er luft, mat og vann, etterfulgt av behov for klær, husly og varme. Vi har behov for søvn, en form for kontinuerlig oppsyn over flere år – siden mennesker i motsetning til andre dyr bruker flere år på å opparbeide seg selv den minste mulighet til å ta vare på seg selv – sex for å føre arten videre og så videre.

Forutsetningene for å møte behovene inkluderer de fem sansene våre, en stor hjerne, evnen til å gå oppreist, hender som gir oss muligheten til å utføre presise operasjoner, stemmebånd som muliggjør samtale og så videre. Det kan kanskje innvendes at ikke alle mennesker innehar alle disse evnene – noen er født blinde, døve eller er uføre på andre måter – men dette er bare unntak.

Behovene og forutsetningene for å møte dem som vi har gjennomgått over har vært felles for alle mennesker til alle tider de siste 20 000-30 000 årene.De utgjør de grunnleggende byggesteinene for menneskets natur. Det er imidlertid hvordan mennesker tar i bruk de fysiske forutsetningene sine som gjør mennesker annerledes enn alle andre arter. Mennesker møter behovene sine gjennom å samarbeide for å produsere det man trenger til videre eksistens.

Selvfølgeli er det sånn at dyr på en måte arbeider de også: ekorn sanker nøtter, løver jakter, bevere bygger demninger, fugler lager rede, noen aper bruker kjepper som verktøy og så videre. Menneskelig arbeid, derimot, utviklet seg gradvis til å bli noe kvalitativt mer avansert enn dette. Den bevisste og systematiske produksjonen av verktøy – kjent som produktivkrefter – økte arbeidskraftens produksjonskapasitet enormt.

Mens dyrs arbeid forblir i hovedsak instinktiv og dermed gjentar seg gjennom generasjoner, er menneskelig arbeid tillært og videreutvikler seg – først meget sakt, deretter i et stadig høyere tempo. Dyrs arbeid etterlater miljøet rundt i stor grad urørt eller påvirker det marginalt, menneskelig arbeid forandrer miljøet stadig mer.

Arbeidets sosiale karakter er også av avgjørende betydning. Det var den greske filosofen Aristoteles som først betegnet mennesket som et "sosialt dyr" og mennesker har faktisk bestandig levd i grupper – aldri som isolerte individer. På samme måten har arbeidet vårt, fra de tidligste tider, alltid vært sosialt og gjennomført ved samarbeid. Steinalderfolk som jaktet på storvilt gjorde det kollektivt som en vandrende gruppe.

Med all sannsynlighet var det dette samarbeidende trekket ved det menneskelige arbeidet som førte til et annet av menneskets grunnleggende trekk: utviklingen av språket. Alle kjente menneskelige samfunn har utviklet seg til et stadium hvor de har gjort bruk av et komplekst språk. Språket er i sin tur avgjørende i utviklingen av en menneskelig, sosial bevissthet. Kultur kan så tillæres og føres vider fra en generasjon til den neste.

Vi kan nå oppsummere de viktigste kjennetegnene ved "menneskets natur". Mennesker er et særegent biologisk vesen med visse felles grunnleggende behov, behov som dekkes ved sosialt samarbeid som i tur leder til utviklingen av språk, sosial bevissthet og kultur.

Det viktigste med denne definisjonen er at den – samtidig som den etablerer enkelte viktige kontinuelrige trekk – også inneholder et *k*dynamisk element: sosialt arbeid.

Når mennesker former miljøet rundt seg, former de samtidig seg selv og relasjonene til andre. Idet de arbeider for å dekke de grunnleggende behovene sine, utvikler de forutsetningene for å møte de samme behovene – "Med spisingen kommer appetitten" – som Marx sa. Når visse grunnleggende behov dekkes, viderutvikles de og nye behov oppstår. Behovet for mat blir til et behov for mat av en viss kvalitet. Behovet for klær utvikler seg fra å være et behov for pels til å bli et behov for penger til å kunne kjøpe ferdiglagde klær i butikker.

Når måten man produserer på forandrer seg forandrer også måten man organiserer samfunnet på. Idet mennesket gikk fra jeger/sanker-samfunnet til jordbruk, og fra jordbruk til håndverk og industri, utvilkler også organisasjonsformen seg fra små nomadiske klaner til bofaste småbygder til byer og moderne nasjonalstater. I prosessen forandrer den menneskelige oppførselen og menneskets oppfatninger seg dramatisk. Som Marx og Engels skrev i *k*Det kommunistiske manifest:

Trengs det noen dyp innsikt for å forstå at med menneskenes livsforhold, deres samfunnsmessige forbindelser, deres samfunnsmessige tilværelse; endrer også deres forestillinger, synsmåter og begreper – kort sagt deres bevissthet - seg?

Det er langt fra sånn at man ikke kan forandre på menneskets natur, tvert i mot er potensialet for utvikling og forandring et sentralt element i denne naturen. Det er et av nøkkelelementene i det som skiller mennesker fra andre dyr.

Et siste poeng: hvis menneskets natur er slik som vi har beskrevet den, er den så grunnleggende "god" eler "ond"? Svaret er verken eller. Den grunnleggende betydningen av begrepet "god er det som tjener den menneskelige naturen gjennom å dekke menneskets behov og fremmer den videre utviklingen. Den grunnleggende betydningen av "ond" er det som legger hindringer i veien for den menneskelige naturen ved å la være å dekke behovene og å hemme den videre utviklingen.

Det er derfor synet på hva som er "godt" og "ondt" forandrer seg opp gjennom historien. Omstendighetene forandrer seg, menneskenes behov forandrer seg og slik forandrer også mennsekets moral seg. Det samme gjelder for samtidige sosiale klasser: deres livsgrunnlag er forskjellig, interessene deres motsatte og slik utvikler de forskjellige moralsyn.

Kapitalismen og menneskets natur

Som alt annet er det økonomiske systemet vi kaller kapitalisme i kontinuelrig forandring. Kapitalismen i dag er vidt forskjellig fra den kapitalismen som Karl Marx eller dronning Viktoria levde under.

Da Marx og Engels skrev *k*Det kommunistiske manifest i 1848 var kapitalismen fast etablert bare i deler av Vest-Europa og Nord-Amerika. I dag dominerer den over hele verden. I 1848 var hovedenhetene innenfor kapitalistisk produksjon små fabrikker eid av enkeltindivider eller familier. I dag domineres kapitalismen av gigantiske multinasjonale sammenslutninger som Exxon, Statoil, Nike og Ford.

Da Friedrich Engels skrev *k*The Condition of the English Working Class i 1844, besto arbeidsdagen for arbeiderklassen i Manchester – inkludert barn – av 12 til 14 timer hver dag for småpenger. De bodde i rønner som like godt kunne vært erstattet med hull i bakken. I dag har arbeidere i Manchester en høyere levestandard enn den gang, men leveforhold som er like ille – eller til og med verre – eksisterer i Calcutta, Kairo og Rio de Janeiro.

Men på tross av disse og mange andre forandringer har visse trekk bestått som kjennetegner systemet som kapitalistisk. De viktigste av disse kjennetegnene er som følger:

(1) De viktigste produksjonsmidlene (som fabrikker, jord, maskiner og transport) eies eller konrolleres av en liten minoritet av befolkningen – kapitalistene.

(2) Det store flertallet av befolkningen er fratatt muligheten til eierskap eller kontroll over produksjonsmidlene. De er dermed tvunget til å selge sin evne til å arbeide – arbeidskraften sin – til kapitalistene. I tillegg tvinges de til å selge arbeidskraften sin til slike betingelser at kapitalistene gis mulighet til å ta ut merverdi – eller profitt – fra arbeidet.

(3) Produksjonsmidlene er fordelt mellom ulike kapitalister (enten individer, grupper eller kapitalistiske stater) som produserer i kunkurranse med hverandre. Målet på denne konkurransen er profitt. Den kontinuerlige konkurransen etter profitt tvinger de som tvinger hver enkelt enhet for kapitalistisk produksjon til å utbytte arbeiderne sine så mye som mulig.

Tilhengerne av kapitalisme har bestandig påstått at dette på en eller annen måte samsvarer med "menneskets natur"

En gan i tiden var det faktisk en kjerne av sannhet i påstanden. Da kapitalismen først var i ferd med å utvikle seg (for mellom 500 til 200 år siden), muliggjorde den en større produksjonskapasitet og hadde dermed et større potensiale til å dekke menneskenes behov for mat, klær og husly enn det produksjonssystemet enn det eksisterende føydale systemet. Men argumentet bygger likevel mest på sludder.

For det første er det absurd å hevde at det er "naturlig" eller "instinktivt" for mennesker å oppføre seg på en kapitalistisk måt når det tok mennesket mer en to millioner år å utvikle seg fram til et kapitalistisk samfunn. Verken generell handel av varer eller kjøp og salg av arbeidskraft (kapitalismens sentrale kjennetegn) finnes noe sted i naturen eller i de tidlioge stadiene av menneskets historie.

Historien viser tvert i mot at mennesker bare ble nødt til å selge arbeidskraften sin og jobbe for en arbeidsgiver idet de ble fratatt muligheten til å dekke sine egne behov ved hjelp av sitt eget arbeid. I Storbritannia ble mennesker fratatt denne muligheten gjennom lovreguleringer av hvem som hadde lov til å eie jorda i perioden mellom det 15. og det 19. århundret.

Framveksten av en klasse som hadde rikdommen til å investere i industri og å kjøpe arbeidskraft var en brutal prosess som Marx betegnet som "primitiv akkumulasjon av kapital". Denne akkumulasjonen innebefattet å gjøre millioner av afrikanere til slaver og å frakte dem til koloniene i Amerika, utryddingen av store deler av urbefolkningen i Sentral – og Sør-Amerika, plyndringen av India og det fjerne Østen og utallige andre barbariske hendelser.

Ikke bare det, men for at kapitalistene og kapitalismen skulle vinne herredømmet over verden måtte det gjennomføres en serie voldelige, revolusjonære kamper og borgerkriger mot det gamle føydale aristokratiet. Dette inkluderte å kappe hodet av kongene i Storbritannia og Frankrike. Det var altså ingenting "naturlig" med kapitalismens utvikling.

Det er ikke sant at kapitalismen gjør individets trang til å sørge for seg selv til drivkraften i produksjonen. Kapitalistisk produksjon drives framover av ønsket om profitt, men profitt er bare tilgjengelig for en liten minoritet i samfunnet som eier kapital. For det store flertallet av individer i dag er kapitalismen basert på fortrengelsen av egeninteressen. Det er derfor kapitalister bestandig oppfordrer arbeidere til ikke å være grådige. Det er derfor sjefene bestandig har forsøkt å hindre arbeidernes muligheter til å forfølge det som er i deres interesse ved å lage lovreguleringer mot fagorganisering.

Kapitalismen har ikke vært et uttrykk for menneskets natur, tvert i mot tar den det viktigste kjennetegnet ved menneskenaturen – arbeidet – og forvrenger det til det ugjenkjennelige.

Ved å gjøre om arbeidet til en vare som kan kjøpes og selges gjør kapitalismen arbeidet fremmed for arbeideren. I steden for å være metoden mennesker tar i bruk for å bevisst forme naturen rundt seg for å dekke individuelle og kolektive behov, blir arbeidet bare en måte å tjene de pengene man trenger for å overleve.

Arbeidere mister all sin kontroll over sitt eget arbeid. Arbeidet blir et meningsløst, nedbrytende ork, et ork som ødelegger arbeideren både fysisk og psykisk. Resultatet er et de fleste menneskene i dag jobber 40 til 50 år i jobber som de hater (eller til nød så vidt tolererer), jobber som sliter dem ut og bryter dem ned.

Kapitalismen fratar til og med mange mennesker muligheten til å arbeide i overhodet. Mennesker kastes ut i arbeidsløshet det sekundet det ikke lenger er mulig å gjøre profitt på arbeidet deres. Slik gjøres noe som kjennetegner det å være menneske, noe som var tilgjengelig for enhver "primitiv" jeger/sanker – muligheten til å delta i sosialt nyttig arbeid – utilgjengelig for millioner av mennesker i dag.

Fremmedgjøringen av arbeidet påvirker ikke bare arbeidsplassen, det påvirker alle sosiale forhold. Forholdet arbeidere i mellom, mellom foreldre og barn, mellom menn og kvinner seksuelle forhold, kjærlighet – alt blir forvrengt og ødelagt.

Mennesker behandler hverandre som objekter og varer som kan brukes og manipuleres. Sex blir en vare og brukes til å selge andre varer også. Ofte uttrykker de mest undertrykte og fortvilte menneskene sin frustrasjon ved å mobbe, banke opp og misbruke andre som er enda mer sårbare enn dem selv.

Ingenting av dette er et produkt av menneskets natur. Det er resultatet av et system som forbryter seg mot den menneskelige naturen.

Kapitalismen er motbydelig dårlig skikket til å dekke selv de mest grunnleggende av menneskers behov – behovet for mat, vann, klær og husly. Produksjonen av mat vokser raskere enn befolkningsøkningen hvert år og enorme matvarelagre bygges opp. Likevel sulter milliarder av mennesker og titalls millioner dør av matmangel. IMFs strukturtilpasningsprogrammer krever privatiseringer av selv vannverkene i de fattigste landene. I Norge, et av verdens rikeste land, lever 70 000 barn under fattigdomsgrensa. Millioner av mennesker på verdensbasis dør av sykdommer som er enkle å forhindre. Det bygges stadig flere luksushoteller, konferansesentre og kontorer for næringslivet rundt omkring i verden i dag. Likevel sover millioner av mennesker utendørs i verdens rikeste land fordi de ikke har råd til en seng for natta.

Detteer verken naturlig eller bestemt av naturens hindringer.De såkalt "primitive" buskmennene i Kalahari-ørkenener i stand til å innta en mer næringsrik diett i ørkenen gjennom å jakte og sanke enn det millionene som dør i menneskeskapte sultkatastrofer eller de som hangler seg gjennom livet i utkanten av verdens millionbyer. Inuittene i den kaldeste delen av verden konstruerer varmere husly med isblokker enn det de som bor i pappesker i byer som London og New York har muligheten til.

Disse barbariske uttrykkene oppstår fordi kapitalismen gjør tilgangen til livsnødvendigheter avhengig av kjøpekraft. Samtidig mangler store mengder mennesker denne kjøpekraften.

I sin konstante jakt etter større profitter forurenser kapitalismen til og med lufta og vannet og truer med å ødelegge det miljøet som ga mennesket muligheten til å utvikle seg i utgangspunktet.

Sosialismen og menneskets natur

Kapitalismen er åpenbart et uholdbart system sett ut fra menneskets natur. Hva med sosialismen?

Hvis vi godtar at det finnes en menneskelig natur, er det ikke mulig at det dypt begravet et eller annet sted i denne naturen finnes noe som kan være et hinder for oppretteslen av et klasseløst samfunn hvor likhet og frihet råder? Finnes det ikke egentlig et slags grunnleggende behov for makt eller et behov for å hevde seg selv framfor andre som sikrer at samfunnet bestandig ville være delt i klasser? Kan det være at naturlige fysiske forskjeller utgjør en uoverstigelig hindring i kampen for sosial likhet?

Vi kan svare på disse spørsmålene ved å henvise til klare fakta. Mennesket levde nemlig i titusener, muligens hundretusener, av år uten privateiendom klassedelinger, makthavere eller stater.

Arkeologien viser at de første håndlagde vektøyet – lagd av flintstein – kan dateres fra 2.5 millioner år tilbake. Fra da av og til jordbruksrevolusjonen for 10 000 år siden levde mennesker som åtselsetere, deretter jegere og sankere organisert for det meste i små grupper av nomader.

I denne perioden av menneskets historie var det ingen dyrking av planter, ikke pottemakeri og ingen måter å transportere noe på.Det fantes ingen muligheter for fellesskapet eller individet til å opparbeide seg et overskudd av goder mer enn det som trengtes for å overleve fra dag til dag.

Uten et slikt overskudd kunne det ikke ha vært en klassedeling av samfunnet. Det var ikke muligheter for noen på toppen å leve av andres arbeid. Heller ikke kunne det finnes et skikt av fulltidsansatte herskere med særegne grupper av væpnede mennesker til deres disposisjon for å holde kontrollen. Alle var involverte i det å skaffe til veie livsnødvendighetene. Slik kan vi si at for 99% av den perioden det har vært mennesker på denne planeten, har vi levd i klasseløse samfunn.

Klasseløse samfunns eksistens er ikke bare et spørsmål om å studere arkeologiske ledetråder eller logiske tankerekker. Det finnes nok av jeger/sanker-samfunn som har overlevd helt fram til nå nylig til at moderne antropologer har kunnet studere deml.

Et godt eksempel er !Kung San i Kalahari-ørkenen i det sørlige Afrika. Disse har blitt studert grundig av en mengde antropologer, først og fremst amerikaneren Richard Lee.

!Kung har vært i Kalahari-ørkenen i minst 10 000 år. De lever i smågrupper av rundt 30 mennesker og forflytter seg etter noen uker på et sted. De akkumulerer svært lite i form av materielle goder, ikke mer enn de kan flytte med seg når de forflytter seg. De innehar derimot en rik muntlig kultur. En detaljert kjennskap til miljøet de lever i gjør dem i stand til å ha en anstendig levestandard. Mat som skaffes til veie gjennom jakt eller sanking deles kollektivt i fellesskapet Lee Skriver:

Oppførselen og verdiene til !Kung-sankerne preges sterkt av det å dele, innenfor familien og mellom familier. På samme måten som prinsippene om profitt og rasjonalitet er sentrale i den kapitalistiske etikke, slik er det å dele sentralt for dagligdags samkvem i sankersamfunn.

!Kung-folket er sterkt egalitært. Ikke bare har de ikke noe skille mellom rike og fatige, men de har heller ingen høvdinger eller ledere. Richard Lee spurte en gang om !Kung-folket hadde ledere. "Selvfølgelig har vi ledere," var svaret, "faktisk er vi alle ledere: hver av oss er ledere over seg selv."

Som en oppsummering av feltarbeidet sitt med !Kung-folket og kunnskapen hans om andre jeger/sanker-samfunn, skriver Richard Lee:

Det faktum at kommunalistisk deling av mat har blitt observert i de senere årene blant !Kung-folket og dusinvis av andre sankersamfunn bør ikke tas lett på. Universaliteten av dette fenomenetblant sankersamfunn tyder på at Marx og Engels hadde rett da de foreslo at det hadde eksistert en primitiv kommunisme forut for statens opprinnelse og samfunnets organisering i klasser

Et virkelig kommunalistisk liv blir ofte avvist som et utopisk ideale, en ide som kan høres god ut men som er uoppnåelig i praksis. Men bevis fra sankersamfunn viser oss noe annet. En måte å leve på som innebærer deling av det man har til rådigheter ikke bare mulig, men har faktisk eksistert over store deler av verden i lange tidsperioder.*

Dette blir ikke sagt for å gi inntrykk av at det vi finner hos jeger/sanker-samfunn er mennesker i "naturlig tilstand" eller at menneskets natur er "sosialistisk" i sin essens. Å si det ville bare være å snu det antisosialistiske argumentet på hodet og gjenta dette argumentets feilslutninger med motsatt fortegn.

Faktisk var jeger/sanker-samfunnene selv produkter av langvarig kulturell utvikling og mange av de grunnleggende trekkene ved disse samfunnene (som deling) måtte sosialt tillæres og styrkes gjennom kulturell videreutvikling. Som Richard Lee påpeker: "Ethvert menneskebarn blir født med evnen til å dele med andre og evnen til å være egoistisk." Men Lees antropologiske resultater beviser at det ikke finnes en motsetning mellom menneskets natur og sosialisme.

Moderne sosialisme har langt større potensiale enn å være i samsvar med menneskets natur. Sosialismen i dag betyr ikke å gå tilbake til forholdene man levde under mens mennesket levde i primitive kommunistiske samfunn. Tvert i mot betyr det et enormt skritt framover basert på å ta i bruk de teknologiske framskrittene som tusenvis av år med klassesamfunn har ført til.

Den primitive kommunismen eksisterte som følge av mangelen på et akkumulert overskudd, moderne sosialisme baseres på det faktum at produktivkreftene har utviklet seg til et stadium hvor det finnes et tilstrekkelig overskudd til å sikre et anstendig liv for alle uten at menneskers liv forbrukes på blodslit.

Sosialisme i dag betyr å ta de enorme verdiene, produksjonskapasiteten, vitenskapen og teknonlogien som de store multinasjonale selskapene i dag har råderett over og underlegger det kollektiv demokratisk kontroll på internasjonal skala.

Dette ville sikre at alle på kloden ville hatt tilstrekkelig mat, klær, husly og at sult og fattigdom ville utraderes. I prosessen ville menneskeheten forenes, utbytting, nasjonale konflikter, krig, rasisme og seksuell undertrykking vill forsvinne som en følge av at de materielle omstendighetene som skaper disse fenomenene ble fjernet.

Menneskene ville få en kollektiv kontrol over sitt eget arbeid og produktene av dette arbeidet. Den grunnleggende fremmedgjøringen og forvrengningen av menneskets natur som har pågått i tusener av år med slaveri og trelldom, en prosess som har nådd sitt høydepunkt med kapitalistisk lønnsarbeid.

Det ville blitt en enorm frigjøring av personlige og sosiale forhold, det ville skape et miljø som var egnet til å dekke menneskelige behov og muliggjøre menneskelig utvikling, det ville være mulig å planlegge menneskelig påvirkning av miljøet rasjonelt slik at den meningsløse destruksjonen av verden i dag opphørte.

Et grunnleggende trekk ved mennesket er den kunstneriske kreativiteten. Den eldste gjenstanden med inngraveringer som vi kjenner til er 300 000 år gammel. Ethvert menneskelig samfunn har sin musikk og sine danser.

Kunstnerisk aktivitet under kapitalismen er, som i alle andre klassesamfunn, forbeholdt noen få – flertallets kreativitet blir motarbeidet og knust. Sosialismen vil frigjøre denne kreativiteten ved å utvide fritida og utdanningen for alle og å gjeninnføre det kunstneriske elemenetet i produksjonen. Sosialismen vil føre til en fantastisk kulturell oppblomstring.

Slik vil sosialismen ikke bare dekke de grunnleggende materiele behovene som alle mennesker har felles, den vil føre til en utvikling, berikelse og vekst av den menneskelige naturen.Ikke bare er dette mulig, det er nødvendig og det er verdt å slåss for.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.