IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

bok

Krigen om veggene

Nylig deltok jeg i et kunstprosjekt i Bjørvika der mitt bidrag var et lysbilde-show av tegninger som handlet om opprør. De var inni en stor konstruksjon laget av en av de mest talentfulle, aktive og toneangivende graffitimalerne i Norden på 80- og 90-tallet.

linje

Publisert: 29.08.2002

Jeg møtte ham første gang på 80-tallet, da var han tolv år og på vei inn i graffitimiljøet i Oslo. Dette var før graffiti ble behandlet som alvorlig samfunnsproblem.

Mack ville kanskje ha blitt rekruttert til graffitimiljøet om han var tolv år i dag også. I så fall ville konsekvensene for livet hans trolig blitt vesentlig større enn de faktisk har vært. Han ville blitt konfrontert med bl.a. vektere som bruker fysisk avstraffelse som del av kampen mot miljøet.

Dessuten ville han sannsynligvis blitt idømt fengselstraffer, og blitt uthengt som hardbarket kriminell i avisa. Oddsene for å bli kunstner som voksen, og ikke kriminell, ville vært lavere. Sånn behandles Oslos mest

kreative ungdommer.

Det imponerende kreative potensialet i graffitimiljøet har ikke smittet synlig over på debatten om graffiti. Grunnen er at det står for mye på spill, myndighetene i Oslo har lagt sin ære og makt i å knuse den mest synlige av sub-kulturene. Byrådsleder Huitfeldt uttalte så sent som i 1998

at den endelige seieren over graffitimiljøet skulle nås innen tusenårsskiftet. En seksjonsleder i Oslo Sporveier hevdet på begynnelsen av 90-tallet at sporveiene var i krig «...mot en mafia på over 500 medlemmer. Mafien er godt organisert med kommunikasjonsutstyr, egen radiostasjon og tidsskrift...»

Reise i Oslos graffiti

Kriminolog-nestor Cecilie Høigårds nye bok "Gategallerier" tar oss med på en reise gjennom Oslo-graffitien på 80-tallet via 90-tallet og fram til i fjor, og hun går grundig til verks. Møtet med offentlige myndigheter, og særlig politiet, er i fokus og hun presenterer materiale som både er helt nytt og ofte overraskende. Hun legger ikke skjul på sine personlige interesser i temaet, hennes samboers sønn var aktiv graffitimaler på 90-tallet, men hun er konsekvent ryddig og nøktern i presentasjon av tallmateriale og behandler de problematiske sidene ved Hip hop med nødvendig distanse. Tidligere har de få stemmene som har forsvart graffitimalerne oftest reagert med intuitiv harme mot myndighetenes grove metoder mot visuelt interessert ungdom, men med liten innsikt i graffitikulturen. Med denne boka vil en pianist som Kjell Bækkelund og en kunstmaler som Inger Sitter få anledning til å stifte et nærmere bekjentskap med graffitikulturen, dens historie, sosiale koder og kvalitetskriteria, og dessuten lære om krigen mot miljøet.

Høigård er en internasjonalt anerkjent kriminolog, med ubestridelig faglig seriøsitet. Dessuten er hun åpenbart marxist, og later ikke som om dette temaet kan behandles nøytralt. Hun tar stilling for graffitimalerne, og dette er en forutsetning for boka: uten å oppnå tillit blant høy og lav i

graffitimiljøet ville hun ikke kunnet tilegne seg den enorme informasjonsmengden hun presenterer. Denne tilliten oppnås kun ved beviselig pålitelighet, og den bygges opp over tid. Allikevel mister hun ikke sin integritet som forsker og som selvstendig tenkende individ, for eksempel kritiserer hun både voldsbruk, sexisme og syn på narkotika i deler av miljøet. Hun viser oss at den stadig mere intensive kampen mot miljøet

sannsynligvis har bidratt til en viss rekruttering av ungdom med andre hovedinteresser enn Hip Hop-kulturen til graffiti. Et kriminalisert miljø har en tendens til å tiltrekke seg kriminell adferd utover det opprinnelig

"kriminelle" som f.eks. okkupasjon av tomme bygårder, demonstrasjoner mot nedleggelse av fritidsklubber, datahacking - eller graffiti.

En av de besnærende konklusjonene i boka, som lenge har vært hevdet av de ledende i graffitimiljøet - er at nulltoleransekjøret mot graffitimalerne ikke har ført til mindre, bare dårligere graffiti.

«Kontrollsamfunnets» kamp mot «verstingene»

Den middelaldrende damen viser oss samtidig kvalitetene i graffiti og ikke minst i miljøet som skaper den. Hun forklarer historikken, fra den gryende starten i New York, og hvordan kulturen bet seg fast i Norge i 1984. Hennes informanter kommer fra alle deler av miljøet, og representerer de ulike periodene og holdningene i norsk graffiti. Dessuten har hun jobbet nært, men ikke med den samme fortroligheten, med representanter for den «andre siden», politi, domstol, sporveiene og politikere - som hun velger å gi fellesbetegnelsen «kontrollsamfunnet». Hun avkler myter om «verstingene», men hun formidler også noen innsikter i «den andre sidens» daglige gjøremål som kan være verdt å ha med seg for oss som har tatt stilling i krigen på graffitimalernes side. Men leserens konklusjon etter å ha lest hennes vitenskapelige analyser av "kontrollsamfunnets" arrestasjoner, dommer og

andre reaksjoner mot utøverne må nødvendigvis være den samme som forfatterens: Her er det snakk om meget grov urett mot ungdom, selv om "kontrollsamfunnet" er i sin rett. Men ikke alltid. Holdningene og metodene utøverne møter hos Oslo politikammer vil trolig provosere selv den mest ihuga motstanderen av illegalt påført pigment på privat og offentlig eiendom.

Bildematerialet i en slik bok må nødvendigvis bære preg av tilfeldigheter og begrenset kvalitet. Aktørenes egen fotodokumentasjon er sjelden av profesjonell kvalitet, og ofte vanskelig tilgjengelig. Likevel er også bilde-delen av boka interessant, med tidligere upublisert historisk materiale av sentrale, men i ettertid nesten glemte utøvere. Så er det også hennes omtalte første bekjentskap i graffitimiljøet, som hun delte hus med i mange år, som har vært bilderedaktør. Han er i dag fotograf, og et eksempel på at unggutters inngang til visuelle yrker ofte går via graffiti.

Premissleverandør

De svakere sidene kan ikke rokke ved følelsen av å stå foran et imponerende verk som vil få konsekvenser for miljøets selvbilde og samfunnets tilnærming til fenomenet. Det vil være umulig å diskutere graffiti i Norge uten å ha

denne boka som en sentral premissleverandør. Årsakene er forfatterens faglige grundighet og vitenskapelige tilnærming, men først og fremst at hun har et stort og brennende engasjement for å fortelle sannferdig om et miljø hun tar på alvor. Graffitikulturens betydning for estetisk erfaring og sosial og politisk bevissthet kan vanskelig overdrives. Høigårds bok er et fint bidrag i kampen for ungdommen, mot «kontrollsamfunnet», for en

problematisk, men progressiv del av samtidskulturen.

Den samfunnsskadelige graffitien

Tidligere skilte politikerne i Oslo mellom graffiti og kunst. I dag kan en byråd erklære at dette er irrelevant, graffiti skal stoppes, kunst eller ei.

En utstilling tidligere i år på Soria Moria, Torshov, ble stemplet som skadelig av Oslo kommune fordi den hovedsakelig var utført med spraybokser og hadde klar referanse til graffitikulturen. Jeg var med på utstillingen.

Vi opplevde at Oslos byråd helt enkelt definerte en del av samtidskunsten som uønsket og at de ville stoppe utstillingen. Først ved å nekte den åpnet, så ved å frata økonomisk støtte da forsøket på å sensurere en utstilling i

et privat bygg havarerte. Til slutt åpnet den med en privat sponsor.

Referansene til tidligere tiders regimer er åpenbare. Ingen utstilling har nemlig blitt forsøkt stengt av myndighetene på grunn av sin kunstneriske form siden nazistene styrte landet.

Forsvar av graffiti er klassekamp

Fra å begrense sin kunstneriske kompetanse til å skille mellom "kunst" og "graffiti" har politikerne nå tatt steget til å klassifisere "ønskelig" og "uønsket" kunst. Graffiti-striden kunne tidligere ses på som et litt sært utslag av møtet mellom subkultur og establishment. Men utviklingen i myndighetenes politikk mot miljøet de siste årene er alarmerende og bærer bud om hardere tider også for mennesker utenfor graffitiscenen.

Denne politikken er skapt av de som legger ned ungdomsklubber og som lar Olav Thon overta byrommet med sine hoteller og kontorkomplekser.

De slåss for økt kommersialisering og for å gjøre enhver vegg til et reklameskilt for Hennes & Mauritz. Deres kamp for sin klasses interesser er naturligvis også en kamp

mot graffitikulturen. Og denne kampen får konsekvenser for langt flere enn gutter, og noen jenter, med adrenalinoveskudd og deres etterhvert fortvilte foreldre.

Propagandaen mot graffitimiljøet bidrar til å skape et ideologisk lim mellom drabantbybeboere som har lært seg å føle ubehag hver gang de ser en tag på T-banen på vei til og fra jobben eller sosialkontoret, og den lille minoriteten av karrierepolitikere og apparatchniker som lever på at deres avgjørelser ikke skaper større protester enn at de kan klamre seg fast på toppen av Rådhuset og i villaene sine. Kampen mot graffitimiljøet er med på å fremmedgjøre byens befolkning fra det offentlige rommet, og øke myndighetenes og kapitaleiernes innflytelse over den samme befolkningen. De mest kreative ungdommene, de som representerer en kunstnerisk tilnærming til byen som har et undergravende potensiale mot privat eiendomsrett og borgerlige normer, blir kriminalisert og langsomt svekket.

Derfor er det vel anvendte skattekroner for Høyre når Sporveiene sloss mot graffiti istedenfor å senke billettprisene. For oss som tror på en bedre verden med graffiti som en naturlig del av byrommet er det vel anvendte kroner å kjøpe denne boka.

Anders Eiebakke er billedkunstner og sosialist, og har engasjert seg i graffitimiljøet siden 80-tallet.

Cecilie Høigård:
Gategallerier
Pax forlag 2002


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.